Hva er sannhet? Er det læreboka?

Eldar Dybvik

Eldar Dybvik

Lærebøkenes plass i skolen ble et hett tema i skoledebatten på NKUL 2017.

Problemstillingen er ikke ny. Fra min tid som direktør i Grunnskolerådet på 90-tallet husker jeg at vi godkjente lærebøker for grunnskolen nasjonalt. Manus ble sendt rundt til noen konsulenter som leste gjennom teksten og gav sin innstilling, før selve rådet satte sitt godkjenningsstempel på boka. Dette var en av grunnene til at læreboka fikk en spesiell autoritet. Andre grunner var tilliten til forlagene og lærebokforfatterne, og sterke læreboktradisjoner blant lærere. Dersom læreren kom ”gjennom” boka i løpet av skoleåret, ble oppdraget ansett for utført.

Godkjenningsordningen ble opphevet i år 2000. Årsakene var ifølge en artikkel av Berit Bratholm at det skulle være skolens og lærerens ansvar å legge opp undervisningen uavhengig av lærebøkene i de enkelte fagene. Dessuten ble det lagt vekt på at det i skolen skulle oppmuntres til å bruke flere lærestoffkilder samt stimulere til aktiv lærebokkritikk av eksisterende lærebøker. Endelig var et viktig argument mot godkjenningsordningen at forlag, forfattere og fagmiljøer skulle sørge for kvalitetskontroll mht. innhold, likestilling og språklig kvalitet av lærebøkene.

Men troen på og tilliten til læreboka har fortsatt på tross av dette; jeg tror vi kan si med uforminsket styrke. I min tid hos Fylkesmannen i Vestfold fikk vi ofte inn forespørsler om ikke læreboka kunne godkjennes som læreplan for faget. Lærebokbudsjettet tar fremdeles storparten av driftsmidlene i skolen. Og ungene bærer seg fortsatt skakke på tunge skolesekker fram og tilbake.

Men duger denne unektelig noe lettvinte tilnærmingen til lærestoff og metode i vår tid? Eller er det på tide å skrote læreboka?

To av de viktigste endringene i skolen etter tusenårsskiftet er den teknologiske og digitale revolusjon, og overgangen til en målstyrt skole, som grovt sett kom samtidig I tillegg har det også dukket opp en gjennomgripende diskusjon om hva som i vår tid kan kalles fakta. Hva kan vi stole på? Og hvem kan vi stole på?

Som Pontius Pilatus framtidsrettet sa det allerede for 2000 år siden: Hva er sannhet? Er det læreboka?

Mange lærere vil nok fortsatt mene det. Læreboka passer inn i formidlingspedagogikken og er grei å gi oppgaver og lekser til. Slik slipper lærerne å tenke så mye selv, og elevene lærer å svare i stedet for å spørre. Dessuten er det trygt. Læreboka fungerer fremdeles som en slags garanti for kvalitet.

Samtidig kommer det ramsalt kritikk. Som svar på Harald Eias lærebokkritikk sier en lærer: ”Tusen takk for at du ropte ut som dårlige lærebøker for ungdomstrinnet. Jeg er lærer og har hevdet dette for mine kolleger i årevis; at lærebøkene tar knekken på mange sunne og friske ungdommer.” Eller som en ungdom treffende sa det: ”Dette er meg. Kvar dag”.

Så, hvor lenge kan læreboka overleve? Når målene i læreplanen er så hårreisende ambisiøse som det ble fastslått på NKUL kan da læreboka transformere og forklare målene på en dekkende og samtidig kortfattet, engasjerende og lettfattelig måte?

Har det mest med lærebokspråket å gjøre? Eller lar læreboktenkningen seg i det hele tatt kombinere med læreplanen? Og hvis skolen skal legge hovedvekten på danning, refleksjon, verdier og kritisk tenkning, dybdelæring, demokrati, folkehelse og meningen med livet. Finnes det lærebøker for det?

Det var interessant å gå rundt på NKUL for å se hvordan forlagene møter dagens målstyrte og digitale verden. Forlagene prøver seg fram, og løsningene varierer. Frykten for å slippe den tekstbaserte boka er påtakelig. Og er det egentlig mulig å gjøre det?

Tydeligere er det at oppgavene, svarene, vurderingene, og muligheten for overvåking i stigende grad blir nettbaserte. Hva slags læring og vurdering stimulerer det? Det krever høy bevissthet om man vil styre unna det overfladiske, banale og lett målbare. Finnes det programmer som egner seg for dybdelæring og fagovergripende kompetanse?

Eller er det slik at løsningen for skolen i en digital tid egentlig ikke dreier seg om flere dingser, programmer og apper, men om å ta tilbake det mellommenneskelige møtet? Dialogen. Samtalen. Samarbeidet. Fellesskapet. Og den felles undringen over hvor de store spørsmålene som berører oss alle.