Vi mangler digitale læremidler

Med ark & app

I sluttrapporten fra den brede studien ”ARK&APP” som ble publisert i mai, er mange interessante sider ved brukt av skjermbaserte og papirbaserte læremidler undersøkt. Her vil jeg kommentere noen funn som gjelder valg av digitale læremidler.

Redegjørelsen for utnytting av digitale læremidler innledes med en konstatering av at det er investert over hundre millioner i å utvikle slike læremidler de siste tjue år, og at det nå aldri har vært større tilbud. Dette lyder logisk, men hva pengene ble brukt til og hvordan de ble brukt, blir ikke nevnt. Det var staten som stod for de største investeringene, og departementet som organiserte og brukte pengene med en utgiftsside på fire hundre millioner, og med løfter om at utviklingen skulle generere inntekter i 50 millioners klassen på kort tid. Noen år etter var hele investeringen tapt. Derfor dominerer lærebøkene fremdelen undervisningen i norsk skole. Private produsenter som hadde søkt om støtte til produksjon kom helt i skyggen, den beskjedne forekomsten av dataprogrammer med pedagogiske mål skrumpet inn og ble stadig mer teknologisk akterutseilt.

Markedsutviklingen

Markedet for digitale læremidler hadde mange aktører så lenge den statlig finansierte forsøksperioden varte (1984-2004). De produserte en del pedagogiske programmer basert på interaktivitet, med en progresjon som ble styrt av elevenes svar på spørsmål programmet stilte. Enkel drill ble benyttet i flere fag for å trene regningsarter og begrepsforståelse, mens de større baserte seg på simulering av prosesser og modeller, viste hva resultatene ble dersom en endret tallene. Det var også programmer som bygde på animasjon, spill og datalogging. I dag er markedet, for videregående skoles del, dominert av lærebokliknende sider i NDLAs portal med korte og informative artikler, gjerne ordnet i tema for ulike fag. De er tekstbaserte, med en del innslag av bilder, videoklipp, filmer, grafer og ferdigmodeller – spesielt i naturfag.

Et rasjonelt valg?

I undersøkelsen av hvordan valget av læremidler skjer, er økonomiske variabler knapt omtalt utover tilføyelser om at anskaffelser skjer ”innenfor fastsatte kostnadsrammer”.  Det skyldes ofte at valget av slike læremidler gjøres av skoleeiere ved frikjøp av lisenser, noe som begrenser lærernes valgmuligheter. Den hovedsakelige investering på området gjelder maskinvaren, for vgs. har fylkene stilt bærebare PC’er gratis til rådighet for elevene, hva skoleeierne bruker på software vet vi ikke. De må velge ”pakkeløsninger” ut fra hva som er tilgjenglig og hvilke budsjetter de har fra år til år.

Lærerne er den gruppen i skolen som har best kompetanse på å velge formålstjenlige læremidler i egen undervisning. De kjenner elevenes forutsetninger og vil velge det som er best for dem (og arbeidssituasjonen i klassen) med tanke på læringsresultater. Innen for de rammer som er nevnt her, vil valget arte seg som den gamle kokebokformuleringen; man tager hva man haver.

I tillegg til nevnte kilder kan de også henvise, eller lete opp selv, fra nettet det rapporten kaller digitale ressurser. Der kan det være noe å finne, dersom læreren gjør første søk, for å bidra til at elevene sitter igjen med noe som er relevant i undervisningsforløpet.

Meningsmålinger

Undersøkelser gjennom mange år har vist meg at begrepet læremidler er uklart. Studien skal ha honnør for å skille mellom digitale læremidler, som er laget med tanke på undervisning og uspesifiserte digitale ressurser. Men gjør respondentene i undersøkelsene det samme?

I følge eierne finnes det videregående skoler som, noe overraskende oppgir at de bare bruker digitale kilder i undervisningen, og 8-10 % av lærere som svarer at de i hovedsak bruker digitale læremidler. Dette kan være konsekvensen av at elevene fikk utdelt bærbare PC’er med beskjed fra fylkene om at nå kan de bare forsyne seg av nettet (Wikipedia var alt kommet på skjermene). Denne gruppen burde vært undersøkt for å klarlegge hvordan en slik konsekvent bruk påvirker metoder og progresjon i læringen.

Det store flertall av lærere i 9. klasse, og et noe mindre i vg1, svarer som forventet at de bruker læreboka mer enn digitale læringsressurser. Det må bety at de finner slike ressurser mindre relevante i forhold til faglige mål, språklig nivå etc. De krever en annen metodikk, ved at elevene søker systematisk på nettet og bringer med seg materialet til videre bearbeidelse på skolen under veiledning av lærer. Metoden benevnes som flipped teaching eller ”omvendt undervisning”, og er forsøkt i flere land[2].

Større mangfold er ønskelig

Det er et tydelig samsvar mellom hva skoleledere og lærere oppgir om hyppig bruk av digitale læremidler i videregående, som peker i retning av NDLA. Markedet for slike læremidler har vært hemmet av stadig innblanding i produksjon og distribusjon fra offentlige aktører. Sterke ønsker om å la forlag og andre private firma få økte statlige midler til å lage egne, slik vanlig er for lærebøker, er ikke blitt hørt. Resultatet er et innsnevret marked med få typer digitale læremidler å velge mellom. Da blir valget mer hypotetisk enn reelt.