Frihet, likhet og entrepenørskap

Om læringsdesign og fagovergripende kompetanse

Under årets NKUL i mai påpekte Jim Knight  gapet mellom hva mennesker har lært når de forlater skolen og hva de trenger når de skal inn i arbeidslivet. I yrker der man jobber med mennesker snakker vi ofte om praksissjokket. I PIIAC-rapportene kan vi lese om et arbeidsliv som blir mer og mer fokusert på problemløsning og samhandling. Knight påpekte at gapet utvider seg, fordi globalisering og den raske teknologiske utviklingen påvirker yrkeslivet raskere enn det påvirker utdanningen. Dette er et paradoks, men ikke mer enn en varslet utfordring for samfunnet generelt og for utdanningen spesielt.

Utdanningsinstitusjoner er av natur mer eller mindre konservative, d.v.s. de forandres sakte. Mye av dette bekreftes av lærernes egne historiefortellinger om «slik har vi da alltid gjort det», men kanskje er dette først og fremst et resultat av at fokuset i endringsprosessene har vært feil; på å måle spesifikk kunnskap når fokuset skulle vært på å måle effekten av ulike typer læring, på fagplanenes innhold når vi skulle rettet søkelyset sterkere mot fagovergripende ferdigheter, på hvor mye vi kan få inn i hvert fag når vi burde jobbet med dybdelæring og samhandlingslæring. Dette skaper på mange måter en dysfunksjonell prosess der tidspress mer og mer kveler nytenking, tilpasning og kvalitetslæring.

«Vi er nødt komme gjennom alle læringsmålene og alt fagstoffet» - tror vi. Og dermed risikerer vi å behandle alt fagstoffet som likeverdig (like lite tid?) og er lite innovative og fleksible i arbeidsmåtene. I en slik utvikling forsvinner de like mulighetene (eller likeverdigheten, om du vil), fordi noen skoleledere og lærere faktisk våger å endre metoder, vurdere fagstoffet som mer eller mindre viktig og ta i bruk nye verktøy som engasjerer og bidrar til økt elevdeltakelse – mens andre ikke gjør det.

Bør vi så adressere dette til lærerne selv? Neppe. Strukturene legges ikke av dem, fokuset og dokumentasjonspresset kommer ovenfra. Premissene legges av politikere, rammeverket av byråkrater og økonomien av lokaldemokratiets evne til å drive seg selv bærekraftig. Et avgjørende vilkår for utviklingen av en moderne skole som stadig er nyskapende er økonomien. Derfor er Skole-Norge et lappeteppe av ulikheter, fra kommuner som over tid har satset stort på ny teknologi og gitt tid til alle lærerne som skal beherske den på en pedagogisk sunn måte, til kommuner som mangler god sammenheng i satsing, bestilling, opplæring, pedagogisk bruk i hverdagen og vurdering av investeringene og hvordan de blir omsatt i læring.

Når Jim Knight sier at han ikke tror på at endringene i tilstrekkelig grad kommer ovenfra, men at de må være styrt av behovene i den enkelte skole og ofte de behovene elevene selv trekker til torgs, så er jeg dessverre enig med ham, men jeg ser også at det er dette som skjer mange steder der man lykkes. Lokale byråkrater og politikere som lytter til både elever og lærere har større sjanse for å skape en nyskapende skole der kreftene drives av de gode læringsprosessene og med de gode verktøyene. Nøkkelpersonene i å skape dette miljøet er skolelederne. Rektorene og avdelingslederne må målbære behovene og samtidig være fagpersoner som ser til at læringspraksisen blir endret.

Når vi skal bygge digital kompetanse, samhandlingskompetanse og evne til å lære hele livet er det ikke et verktøy som avgjør, men evnen og tiden lærerne og skolen har til alltid å velge blant flere verktøy som er formålstjenlige og som er til hjelp når elevene skal produsere kunnskap.

Når vi altfor ofte snakker om kunnskapssamfunnet baserer dette seg på den gamle myten om overlevert kunnskap med læreren som kunnskapsbærer. I forbindelse med første delrapport fra Ludvigsen-utvalget skrev Jens Rasmussen (professor i pedagogikk ved Århus Universitet) at i den nye skolen.

«...tildeles læreren en central rolle som den, der tilrettelægger strukturerede læringsmiljøer, anvender en variation af undervisningsmetoder alt efter mål og elevforudsætninger, sikrer at det nye kobles til viden og færdigheder, eleverne allerede har tilegnet sig, giver formativ feedback, peger på hvordan det lærte kan anvendes i nye situationer etc.”

Med læreren som tilrettelegger blir ikke lærerrollen mindre viktig. Tvert i mot, pedagogen skal være dirigenten som har målet i sikte og viser elevene hvordan de kan komme dit, bevisstgjør elevene om hva de skal lære, tilrettelegger for at læringen kan skje, være motivator og veileder og bidrar til struktur i læringen over tid. Pedagogen skal være medprodusent, men eleven er hovedprodusenten av egen læring.

Vi vet gjennom stadig bedre forskning at elever lærer best når læring skjer gjennom varierte arbeidsmåter som utfyller hverandre, når de ser sammenhenger, når de får reflektere og når de får gjenskape læring sammen med andre og gi det lærte nytt liv ved å la det bli deres egen praksis.

Læreren må være en læringsdesigner. Gjennom sløyfer og stier skal han eller hun lede elevene til stadig bedre ferdigheter og kunnskap, både om fagstoffet og om dem selv og deres evne til å løse problemer, alene eller sammen med andre. Læreren, som en trygg voksen, skal se elevgrunnlaget, hvilke muligheter som finnes, hvilke verktøy som skal brukes til hvilke formål, hvordan fagstoffet kan formidles og behandles og ikke minst hva elevene kan lære av fagovergripende kunnskap og ferdigheter i læringsprosessene.

Er dette så noe nytt? Ja og nei. I den tradisjonelle skolen har vi vært mer roboter enn vi aner. Lærebøkene har vært et mantra som skal følges fordi de skaper trygge rammer for læreren som skal gjennom alt med sine elever. Arbeidsmåtene har vært for lite varierte og forskning fra 2015 viser at lærere i OECD-landene 75% av tiden driver formidling av kunnskap og tradisjonelle arbeidsmåter gjennom styrt oppgaveløsning med fasit.

Men i all pedagogisk teori finner vi grunnlaget for at denne praksisen ikke har vært god nok. Lærere kan sine fag og sitt hovedtema, men friheten har forsvunnet i bøker, planer, målstyring og måling. Den kan hentes fram igjen gjennom stadig nye verktøy og ved å sette lærerens rolle som tilrettelegger i fokus. Da blir likeverdige muligheter skapt for hver enkelt elev, den fagovergripende kompetanse elevene skal ha med seg hele livet blir satt i fokus og entrepenørskap kan blomstre. Derfor jubler jeg når jeg hører at samme lærer bruker ClassFlow til å sette sammen og formidle kunnskap og til å kvalitetssikre læring i sanntid, OneNote for å strukturere elevenes læring og få fram god studieteknikk, spill for å lære begreper og basiskunnskaper i matematikk og digitale konstruksjonsverktøy for å konstruere bygninger som skal bygges med 3D-printer etterpå. Da vet jeg at det skapes modeller for god praksis på skolene, men også at denne praksisen må deles med andre skoler og bli grunnmuren i lærerutdanningen.

Læreren som læringsdesigner ser ikke begrensningene i fagstoffet, men trekker strekene mellom elevene som ressurser, læringsressursene, tilgjengelige verktøy og målene for læringen på nytt og skaper med det muligheter for at læringen tar nye veier.

Når elever fra Nordahl Grieg vgs har skapt film og fotografi fra årets NKUL, har de fått med seg kompetanse læreren deres ikke alene kan ha gitt dem, men som de har skapt sammen. Derfor blir det innovasjon når elever får kode og programmere, fly droner, skape elektronisk musikk og løse vanskelige problemer i et digitalt fellesskap der grensene for læring ikke er klasserommets vegger. Dette er den ekte digitale kompetansen, den fagovergripende og nyskapende, der elevene selv ser de mulighetene de voksne ennå ikke har sett.

Disse elevene skal skape den nye grønne økonomien - mange av dem vil også skape sine egne arbeidsplasser. Og når vi kan forestille oss at noen av disse jobbene ennå ikke finnes, må vi også våge å se at den kunnskapen som ligger til grunn for dem ennå ikke finnes. Den skal elevene selv utvikle under og etter de er del av skolesystemet – i landskapet der teori og praksis møter boblende idèer.

Læreren blir derfor stadig viktigere. «Vi trenger mindre roboter og mer human touch!» sa Jim Knight under NKUL. Tilretteleggeren skal vise vei, skolelederen skal sørge for at de innovative og delende lærerne får største plass og politikerne og byråkratene må skape rammeverk og økonomi for «Frihet, likhet og entrepenørskap».

Lars Persen, pedagogisk leder i Scandec Systemer og Fellow i Education Fast Forward
Lars Persen, pedagogisk leder i Scandec Systemer og Fellow i Education Fast Forward