Overordnet del av læreplanen. Kun for de overordnede?

Eldar Dybvik

Eldar Dybvik

Under overskriften overordnet del, har regjeringen Solberg 1. september 2017 fastsatt ny generell del for skolens læreplan.

Professor i idehistorie Reidar Aasgaard sier til Vårt Land (20.10.2017) at det i samfunnet har skjedd mye med synet på barn i løpet av de siste tiårene. Perspektivet har skiftet fra at man på 1950-tallet så på barn som et objekt som skulle oppdras, til at det også ble sett på som den del av familien, et fellesskapsindivid, og til at barn fra 1990-tallet i følge Aasgaard ses på som en selvstendig aktør, som også er med på å påvirke og prege andre.

Jeg mener at et menneskesyn der barn blir respektert som et selvstendig individ og som aktør i et større fellesskap, også skal prege skolen. Det lå innbakt i utrykket  generell del, som var overskriften  sist denne delen av læreplanen ble revidert, i 1993. Generell del har siden  vært et felleseie og en tilflukt for barn, foreldre og lokalsamfunn.  Og for lærere som mente at skolen skulle ha en høyere himmel over seg enn skolefag, ordensregler, prøver og karakterer.

Men hvor har det blitt av dette eierskapet i den nye overordnede planen?

Det nye dokumentet har en grei, om enn forbeholden  opplisting av gode ord og uttrykk, egnet for festtaler.  Det står også at overordnet del skal prege pedagogisk praksis i hele grunnopplæringen og  ligge til grunn for samarbeidet mellom hjem og skole. Overordnet del tydeliggjør skolens og lærebedriftens ansvar for danning og for utvikling av kompetansen til alle deltakere i grunnopplæringen.  Det virker lovende.

Men så kommer det nye, og for meg urovekkende:

Målgruppe er ikke barn, unge, foreldre og lokalsamfunn. Det er ikke lenger folket som adresseres i planen. Målgruppen for overordnet del er derimot skoleeiere, skoleledere, rektorer, lærere, instruktører, assistenter, osv. 

Det er her jeg begynner å stusse. Er overordnet del bare for de overordnede?

De fleste av oss har vært underlagt en overordnet.

Den overordnede bestemmer.  De underordnede utfører ordre og adlyder. Menn som har vært i militæret har hatt over seg en sersjant, en kommandant, en offiser.  Kvinner kjenner godt arbeidslivets hersketeknikker

Er det slik overordnet del er tenkt, som en kommandolinje nedover i skolesystemet? For det er unektelig slik den framstår. Og er det slik at kommandolinjen er opprettet for å  passe inn i en fortsatt topp og målstyrt resultatorientert skoletenkning?    

Hva slags skole gir det? Er det dette barn, unge og framtida trenger?

Jeg har alltid tenkt og ment at et framifrå kjennetegn på et demokratisk og opplyst samfunn er når barn og unge, foreldre og lokalsamfunn, kan se på læreplanen som sin.  Særlig formålet, generell del og prinsippene skal være folkets eiendom, og ikke være forbeholdt makteliten og de styrende. Kan  vi da slå oss til ro med en overordnet del med kommandolinjer ovenfra, der barn igjen reduseres til mottakere og objekter?

Til overordnet del og de som har fastsatt den, må jeg derfor spørre: 

Kan man overføre eller belære barn og unge om verdier og ideer?

Er det ikke slik at verdier skapes i mennesket?

Og danning skapes i samspill mellom mennesker?

Kan skolen være noe mer enn fødselshjelper, slik at disposisjonene lettere kan utvikles og får vekstvilkår? Dialog er en god mulighet.

Jeg kom i tanke om dette da jeg i fjor leste om president Putin, som vil innføre krav i russisk skole om flere patriotiske sanger. I Norge ser det ut som om myndighetene helst vil bli kvitt sangen. Er det fordi et folk som synger kan bli truende for makten?

Jeg husker også den unge fredsprisvinneren Malala, som på besøk i Oslo i forbindelse med prisutdelingen, var mest nervøs for sin eksamen i kritisk tenking på skolen i Birmingham, der hun var elev.

-Hva slags karakter i kritisk tenking vil skolen belønne meg med? lurte  hun på.

-Hvis det ikke blir så bra, så vil jeg ikke fortelle noen om karakteren, ler 16-åringen.

Det ironiske er at spørsmålet kommer fra Malala, som hadde kjempet for jenters rett til utdannelse og vist hvordan barn og unge kan bidra til å bedre sin egen situasjon. Malala ble skutt av Taliban, og flyktet med livet som innsats,  men på skolen kan hun risikere å stryke i kritisk tenkning.

Det gir grunnlag for å spørre; Er skolemyndighetene klar over sin voldsomme maktposisjon i verdispørsmål, og mulighetene for misbruk?

Skulle ikke den norske regjeringen i lys av dette ydmykt overføre eierskapet til opplæringens verdigrunnlag, prinsippene for læring, utvikling og danning til barn, unge og folket?

Hva ville det bety for de unges engasjement, selvbilde og innsats, og for skolens praksis?

Og hvorfor tar ikke regjeringen seg bryet med å legge fram overordnet del for Stortinget til drøfting og tilslutning, i tråd med demokratisk praksis?

Det dreier seg faktisk om noe så  viktig som våre felles grunnleggende verdier, og hvordan framtidige generasjoner skal få hjelp til å utvikle dem. Det kan ikke gjøres på kommando.