Grenselandet mellom skole og verden - mellom teknologi og virkelighet

Eldar Dybvik

Eldar Dybvik

Eldars tenkehjørne Skolemagasinet nr 1. 2018

Professor Stephen Heppell () sier at hovedproblemet med bruk av IT i skolen er at lærerne der bruker teknologi til å gjøre det som de alltid har gjort. Den måten IT hovedsakelig har blitt brukt på, utfordrer verken de fysiske eller faglige rammene for den tradisjonelle lærerstyrte skolen. Det er ut fra en slik innsnevret tankegang at bruk av PC og mobil blir forbudt.

– Men hva er vitsen da?

Skolen vegrer fremdeles mot å innse at ungdommen født på 2000-tallet på de fleste områder er representanter for en ny tid. Vi ser det i måten skolen er organisert og styrt på. Vi merker det i mye av skoleforskningen, som også henger igjen i fordums klasseromstenkning. Sett opp mot barnas virkelighet, er begge deler rett og slett gått ut på dato.

Rapporten Horizon 2017 som så på utviklingstrekk i Norden sa rett ut at skolen kommer til å bli utfordret av en helt ny elevrolle.

Et hovedpoeng er at elever kan og vil være skapende, og at de gjennom sin bruk av teknologi utfordrer hele det tradisjonelle klasseromsparadigmet.

– Gjennom prosjektbasert læring knyttes undervisningen stadig tettere til utfordringer elevene vil møte etter grunnskolehverdagen, og denne utviklingen vil prege hele organiseringen av læringsmiljøet og føre til flere utfordringer for skolen, sier Horizon 2017. Og videre.

  • Det må bli mye mer eksperimentell læring, ikke minst må det legges bedre til rette for utveksling av nye idéer og perspektiver.
  • Med koding og robotteknologi får elevene ferdigheter som ruster dem bedre for læringsutfordringer i studier og arbeidsliv.
  • Skolen må legge vekt på å utvikle læringsvaner som barna kan ta med seg videre i livet.
  • Online og mobil blir selvsagte begreper, hvis skolen skal være relevant.
  • Skolen må tilby mer engasjerende læringsopplevelser, med kreative læringsverktøy som kunstig intelligens, 3D-printing, spill og bruk av spill-elementer som matcher den enkeltes forkunnskaper og ferdighetsnivå.

Etter min mening kan ikke en sånn type læring vokse fram uten å sprenge rammene for klassen og klasserommet. Metaforen ”The Norwegian Classroom” må legges død og erstattes med noe annet og bedre.

Men hva er alternativene? De må vi faktisk skape selv. Ny teknologi alene er ikke nok. Selv på BETT var det bare spor å se av den nye skolen som dagens barn og unge trenger. Skolens tradisjoner må utfordres på en helt annen måte. Og det er skolens folk som både må etterspørre og bidra til innovasjonen.

Jeg har lurt på om vi ikke satser for lavt. Er det ikke på tide å invitere barn og unge inn i de virkelig store spørsmålene? Det er jo der Formålsparagrafen opererer.

Et slikt stort spørsmål er hvordan vi bygger broer mellom det virtuelle og virkelige livet. Er det et gap skolen bare må leve med og helst distansere seg fra? Eller finnes broer?

Hvordan løser de unge dette i sine egne liv? Hvordan bygger de broene? Og diskuterer vi dette med dem på skolen?

I fagterminologien finnes et uttrykk for dette gapet, eller broen om du vil: Uttrykket er VOID. Jeg fant det også brukt på BETT.

Det morsomme er at i Oslo finnes et firma som kaller seg VOID. Firmaet jobber i grenselandet mellom design, arkitektur, kunst og teknologi. Deres ide er: Constructing bridges across the void that separates our virtual lives from real experiences.

Først når skolen begynner å utforske dette grenselandet, og invitere alle sine ”kunder” og interessenter inn i en åpen dialog om hvor vi skal, kan vi for alvor bevege oss inn i framtiden.