Eldar Dybvik

Kan vi forvente et digitalt avtrykk i Fagfornyelsen?

– Dette har jeg gledet meg til. Mitt ønske er at alle som har en nysgjerrig og leken spiller eller spillutvikler i magen skal ha spillerom til å utvikle seg, teste egne grenser og få utløp for sin kreativitet. Skaperkraften må frem,” sier ministeren, som fortsetter;

– Strategien skal løfte dataspill som selvstendig kulturuttrykk, kunstform, næring og fritidsaktivitet.

– Vi lytter til gamerne og tar dataspill på alvor. Vi må heie på gamerne slik at vi får flere som Emil (16-åringen som nylig ble verdensmester i Fortnite)”, sier statsråden, men stopper ikke der.

– Jeg spiller dataspill for å koble av - for å tre ut av denne verdenen og inn i en annen. Et sted som stiller andre krav, hvor jeg kan hente krefter og underholdes. Andre spiller for å koble seg på - for å hoppe inn i en større verden der man kan være seg selv, fullt og helt. Kanskje bare på en litt annen måte. Et sted der man kan være sammen med andre og knytte sosiale bånd. En måte å utvikle ulike ferdigheter og lære på.

Nå trodde du kanskje et øyeblikk at sitatene kom fra en Kunnskapsminister, grepet av livsglede og begeistring?

Men nei.

Det er heller ikke Kunnskapsministeren som vil stimulere å være

  • Nysgjerrig
  • Leken
  • Kreativ
  • Iherdig

Kunnskapsministeren har heller ikke sagt at han vil bygge på;

  • Skaperkraf
  • Teste egne grenser
  • Vilje
  • Kunst
  • Kultur
  • Næring
  • Mangfold
  • Nisjer
  • Bilder
  • Barn som brukere og produsenter
  • Tilgjengelighet
  • Digitale møteplasser
  • Fysiske møteplasser

Et øyeblikk trodde du kanskje heller at stikkordene over var representative for det digitale avtrykket i Fagfornyelsen?

Men nei.

Det er hentet fra regjeringens dataspillstrategi Spillerom, som kulturminister Trine Skei Grande presenterte 5. september 2019.

Etter å ha lest gjennom Spillerom på nettet, sendte jeg i begeistringens rus følgende spontane melding tilbake;

– For første gang på veldig lenge har jeg her lest en offentlig utredning/strategi som var spennende, kreativ og oppdatert på samfunnsutviklingen. Den utstråler optimisme og fremtidstro, og er tillegg lettlest og skrevet i et forståelig språk. Gratulerer!

Observante lesere av SkoleMagasinet vil kjenne til at slike ovasjoner ikke er daglig kost fra min side.

Jeg har også oppdatert meg på regjeringens digitaliseringsstrategi. Den sier at vi må være innovative og må kunne endre oss.

– Utfordringene kan ikke løses i den enkelte virksomhet eller sektor. Vi må samarbeide på tvers for å skape sammenhengende tjenester som løser brukernes behov - uavhengig av hvem som leverer tjenesten. Målet om én digital offentlig sektor, krever at vi endrer arbeidsmåter og strukturer, har riktig kompetanse og at vi løser flere oppgaver digitalt. Vi skal tilby sammenhengende tjenester, vi skal benytte fellesløsninger fremfor å etablere hver våre og sørge for at fellesløsninger virker på tvers av forvaltningsnivåer og sektorer, står det.

Hva så med Fagfornyelsen? Er den innovativ og stimulerer til samarbeid på tvers?

Nei. I Fagfornyelsen skal det meste være som før.

Alt skal fortsatt presses inn i tradisjonelle skolefag. Fornyelsen skal, i strid med alt vi vet, skje innenfor snevre fagrammer og foreldede arbeidsmåter. Også tverrfaglige emner.

Utdanningsdirektoratet sier at vi skal bygge videre på det vi har (Kunnskapsløftet), koble til eksisterende eller tidligere utviklingsarbeid, jobbe videre med mål og kompetanseforståelse, og vurdering.

Det skal fortsatt være de samme grunnleggende ferdighetene og kompetansemålene skal fortsatt vurderes gjennom tester, undersøkelser og karakterer.

Den samme tvangstrøya rammer digitaliseringen. Noe nytt kan vi riktignok finne:

  • Nye læreplaner skal komme i digitalisert form.
  • Samfunnsfag får et særskilt ansvar for innlæring av digitale ferdigheter, spesielt med tanke på kildevurdering og kildekritikk.
  • Det kommer en digital veileder, som foreløpig er begrenset til å gjelde matematikk.

Resten er som å gå i blaut myr. Du førsøker tungt å stampe deg framover, holdt nede av målstyring til langt opp over ørene. År etter år. Retningen er uklar og språket snirklete. Tankegodset er konserverende og utmattende.

Oppsummert gir Fagfornyelsen lite drahjelp til å møte de digitale utfordringene barn og unge står overfor. Om vi skulle snakke om noe digitalt avtrykk i Fagfornyelsen, så kunne vi kalle det et avtrykk med harelabb.

Hva harelabb betyr, beskriver Sigrid Undset presist i romanen Jenny: ”Først feiet hun med en kost, og saa krøp hun rundt og rotet under møblerne med en harelabb efter saanne smaa dotter av støv i krokene”.

Heldigvis har vi mange oppegående, selvstendig tenkende lærere og ildsjeler i norsk skole. Disse vil fortsette å dra lasset, sammen med eksterne hjelpere. Det virker innimellom håpløst, og vi gir oss ikke.

Men kunne ikke også norske utdanningsmyndigheter og skolepolitikere lære begeistringens kunst? De snakker kanskje ikke sammen på tvers i regjeringen?