Eldar Dybvik

Mennesket først

Jeg lot meg imponere over hvordan ei 17 år gammel jente satte Norges statsminister ettertrykkelig på plass, i det mest leste innlegget i SiD i Aftenposten i januar.

I nyttårstalen sin 1. nyttårsdag innrømmet Erna Solberg at stadig flere unge får psykiske helseutfordringer.

Det øker særlig blant jenter. Vi vet ikke hvorfor. Regjeringen vil derfor ta et initiativ for å kartlegge årsakene.

17-åringen svarer kontant:

Det er ikke nødvendig med en dyr og omfattende undersøkelse. Jeg kan gi deg svaret her og nå.

Hva saken dreier seg om

Denne jenta har et karaktersnitt på over 5 på videregående. Egentlig har hun all grunn til å være fornøyd. Men omgivelsene er nådeløse:

Når jeg ser på karakterkortet, som jeg har jobbet knallhardt for, ser jeg bare tall. Jeg har ofte fått høre at karakterene mine er for dårlige. Jeg har fått beskjed om at femmerne mine ikke er seksere på grunn av latskap. Hvis jeg bare hadde lest mer, pugget mer og forstått mer. Hvis jeg bare hadde villet det mer, hadde det ikke vært et problem for meg å få toppkarakter.

Det er et hederstegn for norsk ungdom at ei jente på 17 år så presist kan sette ord på både hvorfor ungdom i dag sliter, og samtidig viser ødeleggende drivkrefter bak.

Mennesket først, sa Grundtvig. Men i skolen møter barn og unge isteden et omfattende og grenseløst trykk av kartlegginger, hundretalls arbeidsplaner, prøver og tester, tentamen og eksamener, blir rangert i nasjonale og internasjonale konkurranser, blir utsatt for karakterbaserte sorteringer og inntaksordninger, løpende karaktersetting, anmerkninger, daglig vurdering og ydmykelser for å realisere nasjonale og kommunale kompetansemål. Oppsummert er regjeringens skolepolitikk at barn og unge blir råvarer for økonomisk vekst framfor å bli sett som hele mennesker.

Det ensidige prestasjonsjaget gjør utdanningssystemet til den sterkeste drivkraften bak at ungdom blir usikre, nervøse, kuet, lydige, uselvstendige og selvbebreidende, og bidrar til å bryte ned deres helse og livsmot. Som jenta på 17 år skriver.

Forventningene blir gjentatt så mange ganger at jeg ender opp gråtende på jentedoen etter en firer på en prøve jeg trodde gikk bra.

Men det vet vi ikke noe om, sier Erna Solberg i nyttårstalen.

Et ideologisk drevet mareritt

Men selvsagt vet hun det. Som 17 åringen skriver: Vi kan gi svaret her og nå. Problemet er at statsministeren ikke vil vite. Da måtte regjeringen tatt initiativ til å omdefinere og endre utdanningssystemet fra bunnen av. Det er de for feige til.

Det ideologisk drevne marerittet som kjennetegner skolen i Norge har fått lov til å vokse og bre seg i over 20 år, og er i ferd med å ta knekken på en ellers flott, hardtarbeidende og fremtidsorientert ungdomsgenerasjon.

Kunnskapsbegrepet er innsnevret til få utvalgte basisfag og målbare ferdigheter Med hallelujarop lovte systemet på denne måten å føre oss framover. Realiteten er at etter 20 år står nær sagt samtlige resultater på stedet hvil eller viser tilbakegang. Vi har tall og tester nok for flere tiår framover. Men det er også alt vi har. Systemet har spilt fallitt.

Problemet er todelt. For det første utvikler og framelsker skolen bare en brøkdel av det menneskelige mangfold av evner og muligheter. De som ikke presterer innenfor denne trange strømlinjeformede trakten, blir brennemerket og definert ut som ubrukelige. Ifølge de som styrer har de har bare seg selv å takke.

For det andre. Norsk skole gir ikke rom for menneskelige behov, dvs å se mennesket bak prestasjonene. Å leve i et slikt gjennomkontrollert og overvåkende system i år etter år, helt ned til detaljnivå, som norske barn og ungdommer gjør, er som å være i en fangeleir. Vi vet mye om hva det gjør med folk.

Mennesket først

Det er på tide å utfordre det ødeleggende, enøyde og langt på vei blinde kunnskapssynet og menneskesynet som dominerer norsk skoleutvikling.

I tidsskriftet Idunn Nr 1/2020 skriver Kristoffer C. Vogt i artikkelen Kortsiktighetens pris at systemet avler utålmodighet, mindre tillit til barn og unges naturlige nysgjerrighet og utvikling, og mindre fokus på barn og unges velferd her og nå.

Menneskelige egenskaper som klokskap, rettferd, vennlighet, hjelpsomhet og praktisk skjønn i hverdagen blir undervurdert og satt til side.

Det samme skjer, skriver Vogt skriver med det «uforutsigbare, det spontane, det skapende, det kunstneriske, det håndverksmessige, det kroppslige og det lekne. Det å innlemme barn í felles arbeidsoppgaver, naturopplevelser, improvisasjon, omsorg, bevegelse, musikk, dans og kunst, har stått sentralt i alle kjente kulturer.... gjennom hele vår arts utvikling.»

Dagens skolepolitikk river grunnen under disse helt sentrale betingelsene for menneskelig utvikling, samspill og vekst. Det er alvorlig. Et alvor politikere sliter med å ta innover seg og tilsynelatende nekter å forstå.

I denne situasjonen er det lovende å se at barn og unge selv, sammen med mange lærere, foreldre, noen kommuner og deler av næringslivet plukker opp hansken og jobber for å endre retning og fokus.

Også innen forskningen er vinden i ferd med å snu, selv om selverkjennelsen også der sitter langt inne hos mange.

17 forskere går i et felles skriv hardt ut mot det siste utskuddet innenfor den såkalte evidensbaserte smilefjesforskningen på Høgskolen i Innlandet:

Dette er ikke til barns beste, men et uttrykk for konkurransesamfunnets behov for å kartlegge befolkningens potensiale for mer veltilpassede or prestasjonsorienterte individer.

De unge skal ta over en skakkjørt ensidig forbruksdrevet verden, redde klimaet og gjøre verden til et bedre sted.

De trenger heiarop, støtte og handlingsrom til å gjøre skolen til et humant sted for samspill, utforsking, utprøving, mestring, mening og framtidstro.

Flere og flere foreldre, skolefolk, næringslivsaktører og forskere går nå sammen med dem.

Kommer det snart noen politikere etter?