Det er greit å si at man ikke er god i matte

Jeg kjempet meg til en firer i matematikk da jeg gikk 1. klasse videregående i 1991/92. På siste prøve i faget husker jeg det gikk i svart da jeg skulle bruke formelen for å omregne mellom celsius og fahrenheit.

Simen Spurkeland er en lærer-profil. Her fra et foredrag på BETT i London. (Foto Vidar Alfarnes)
Simen Spurkeland er en lærer-profil. Her fra et foredrag på BETT i London. (Foto Vidar Alfarnes)

I dag, 30 år seinere, er det er fin anekdote å fortelle elevene ettersom den samme formelen er naturlig å bruke i undervisningen. Motivasjonen elevene føler ved å kunne si de var flinkere enn mattelæreren sin var da han var på deres alder, bruker jeg for det den er verdt.

I dag er jeg lærer i blant annet matte, med 180 matematikkrelaterte studiepoeng. Da jeg startet som lærer i faget, hadde jeg 15 studiepoeng - noe som tilsvarer et kvart års studier. Jeg var ingen god mattelærer…

Gjennom årene etter endt utdanning i 2000 tok jeg ulike kurs og etter- og videreutdanning, og hadde høsten 2011 jobbet meg opp til 60 studiepoeng. Med studiepoengene kom også refleksjon og innsikt, og det var skoleåret 2011/2012 jeg gjorde radikale endringer ved min matematikkundervisning.

Seinere ble det en master med fokus på matematikk og matematikkdidaktikk.

Poenget er at min innsikt i hva som er god matematikkundervisning og god undervisning i den grunnleggende ferdigheten regning, kom med studiepoengene - og ikke med karakteren fra videregående skole.

Som lærer i matematikk har jeg i alle år kjempet en kamp mot vindmøller, en kamp mot en holdning til faget som er både trist og frustrerende: Det er liksom greit å si at man ikke er god i matte, og det er sjukt mange som sier nettopp det.

Gitt erfaringene fra tiden man hadde på skolen, så er inntrykket kanskje riktig - men det er ikke realiteten. Min erfaring er at alle elever kan få minst karakteren 3 i matematikk, og at alle på en eller annen måte kan forstå veldig mye - men slettes ikke alle får til det abstraherte språket i matematikken, der bokstaver og tall i mer eller mindre skjønn forening skal effektivisere det som ofte er spennende, kreative, interessante og morsomme betraktninger av verden rundt oss.

Det som forundrer meg, og som på en måte er hovedgrunnen til min motstand mot firerkravet, er at det gir matematikk en ufortjent rolle som premissleverandør for kvalitet eller status.

Både PISA sin definisjon av å være matematisk litterat og opplæringslovens mandat til norsk skole, sier at vi skal jobbe for å skape engasjerte borgere som er i stand til å delta i samfunnet og blant annet ta veloverveide avgjørelser. Slike borgere klarer både å være engasjerte og ta gode livsavgjørelser uten hjelp fra hverken Pytagoras, pi, deling med rest eller diverse ukjente. Det er når jeg klarer skape oppgaver og prosjekt der elevene faktisk ser sammenhengene i verden, at matematikk blir noe annet enn matematikk.

Firerkravet siler ut folk som ikke burde siles ut, og jeg mener det er lærerutdannernes ansvar og privilegium å sørge for at de som utdannes har den nødvendige kunnskapen, ferdighetene og kompetansen slik at de gjennom sin undervisning klarer gi elevene kunnskap, dugelighet og holdninger til å mestre livene sine.