Eldar Dybvik

Hver gang vi møtes

Av kjennetegnene på pandemien kan vi plukke ut to relevante for større arrangementer

1. Møtene skjer digitalt
2. Man søker å gjøre innhold og opplegg forøvrig mest mulig som før

Et godt gjennomført digitalt NKUL i 2021.

Som i fjor ble også NKUL 2021 avviklet digitalt.

Så langt jeg kan se imponerende profesjonelt forberedt og gjennomført.

Mange og varierte programposter, sentrale, faglig tunge innlegg og sesjoner, utstillinger fra en haug med leverandører. Til og med digital mingling stod på programmet.

Prosjektleder og festivalsjef Haakon Aasprong var til stede over alt og holdt sin trygge hånd over det hele.

Ut fra forutsetningene vil jeg kalle NKUL 2021 en suksess. Som forventet klart bedre og mer strømlinjeforma enn det mer improviserte opplegget forrige året. Mange interesserte og påmeldte deltakere.

Kan en dermed konkludere med at «nye NKUL» har funnet sin form?

Hva nå?

I pandemidiskusjonen kommer fort et påtrengende spørsmål opp:

Ønsker vi å gå tilbake til det «normale» etter pandemien?

Her deler folk seg i ulike leire.

Noen vil ha det som før. Andre vil bruke anledningen til å skape noe nytt.

Hva var det som manglet ved NKUL 2021? Og skal NKUL tilbake til det «normale» ?

En av mine gode Facebook venner, Margeta Tveisme, uttrykker det slik:

Skulle ha vore på veg til Trondheim. Skulle hatt ein plan om å koma meg på Mikrobryggeriet mens det framleis var mulig å få sitja. Skulle ha vandra rundt på Gløshaugen og stoppa annankvar meter fordi eg trefte nokon å klemma på og slå av ein prat med. Skulle ha vore på NKUL. Jaja, treff gjerne nokon digitalt, då.

Jeg syns Margreta setter fingeren på noe helt sentralt.

I all min iver for å fremme digitalisering i skolen, må jeg innrømme at det siste året har vært en vekker. Utmerkede foredrag, rask teknologisk utvikling og storstilte digitale presentasjoner til tross; Jeg savner å treffe mennesker.

Det gjelder også NKUL. Et møtested for gamle venner og kjente ikke minst. Det begynner å bli lenge siden nå siden jeg traff på mine favoritter og fordums helter og våpendragere. Når jeg heller ikke er i jobb lengre, er faren for å miste grepet helt reell.

Men jeg har også en innebygget svakhet for de nye, unge, friske, fremadstormende som dukker opp med tro på at akkurat de med sitt bidrag og sitt prosjekt kan skape en bedre verden. Begeistring har, som glede, gjerne en smittende og oppløftende effekt. Det er ikke uten grunn jeg har dedikert hele yrkeslivet mitt til arbeid med og for ungdom. De bærer framtid og håp.

Jeg har videre sansen for mixen av store, trauste, anerkjente kanoner og mer ukjente, gjerne utenlandske forskere og entreprenører med alternative innfallsvinkler på scenen. Anerkjennende nikk og saftige kommentarer på vei ut og i pausene. Intrikate spørsmål fra salen av folk som helst vil framheve egen fortreffelighet kommer det etter min mening mindre ut av.

Jeg lar meg også til en viss grad rive med av den fascinerende blandinga i utstillingslokalene, men det kan bli i meste laget. De dominerende, selvsikre forlagene og produsentene tilbyr heldekkende opplegg og læreverk for både lærere, elever og foreldre i alle fag og på alle trinn, og deler rundhåndet ut godteri og gratis kladdebøker sammen med fargerike plansjer og tøynett med reklame.

Personlig søker jeg meg like gjerne til de mer beskjedne og mindre ressurssterke, men ofte kreative og nytenkende nisjeforetakene som kun har råd til en mer bortgjemt utstillingsplass i en stille krok. Den stille kroken har en annen, ofte neglisjert verdi. Den gir plass til den gode samtalen, innsikt i tankegangen bak produktet og i beste fall forståelse av noen av digitaliseringens utallige, fremmedgjørende og forvirrende faguttrykk og forkortelser.

Oppsummert

Starten av mai har for meg stort sett vært synonymt med tre dager i Trondheim, på vei til eller fra Gløshaugen, NKUL og det mektige realfagsbygget på NTNU. Revet med av friske vårvinder med regnbyger, solgløtt og kuling i kasta i i Trondheimsgatene. I trygg forvissning om at jeg også dette året kommer til å få med meg inspirasjon og nye tanker, menneskemøter, og i beste fall også bekreftelse på noe jeg har trodd på selv.

Etter to år uten disse lærerike, fysiske møtene er det tid for å se framover.

Personlig har jeg tro på og har et sterkt ønske om at det igjen skal være mulig å treffes fysisk. Kroppsspråk og personlig kontakt stiller andre språk i skyggen; også det digitale.

Men jeg er i tvil om konseptet. Hvis verden igjen blir «normal; skal da også NKUL bli som før?

  • Har det blitt for stort og omfangsrikt?
  • Hva kan kuttes ned, og hva bør få større plass?
  • Har politikerne noen naturlig plass på NKUL?
  • Har balansen mellom marked og fag utviklet seg i riktig retning?

Det vil fremtiden vise.

Er det noe pandemien har vist oss alle, er at det er fullt ut mulig å gjøre det meste annerledes.