Frafallet i vidergående skole

Frafallet i vidergående skole

I 1994 ble det vedtatt at alle ungdommer har rett til videregående opplæring etter fullført grunnskole. I henhold til SSB er omkring 200 000 ungdommer elever i videregående skole i dag. Det som har ridd skolen som en mare de siste åra, er at mange av disse aldri står løpet ut. Så mange som én av tre faller fra, og de får verken studiekompetanse eller fagbrev. Noe av frafallet skyldes at elever stryker eller bruker mer enn fem år. Likevel er det ei gruppe som skiller seg ut; de som slutter.

Vi som arbeider i skolen, har registrert at det de siste seks-åtte åra er satt i gang hundrevis av ulike tiltak for å få bukt med problemet. Uansett hva som har vært satt i gang, så har det ikke hjulpet. Felles for tiltaka er at de alle har fokusert på ytre omstendigheter, og bare i svært begrenset grad fokusert på klassemiljø eller trivsel. Dette kan selvsagt ha rot i at de som har søkt om tiltaka har vært lærere, lærerorganisasjoner eller skoleeiere. De har snudd det andre kinnet til, eller rett og slett lukket øynene for det egentlige problemet.

Vi er mange som har drøfta situasjonen, og som aldri har godtatt resultatene. Ikke det at vi har betvilt dem, men vi har ment at tiltaka ikke har gått til kjerna av problemet – klassemiljøet og læreren. Nå har vi fått forskningsresultat som viser at det er der rota til problemet er.

Forskere ved Pedagogisk institutt på NTNU i Trondheim har tatt for seg den gruppa av elever som slutter. Det er et formidabelt antall, faktisk 17 prosent av et årskull, og utgjør så mange som 10 000 elever.

De tok for seg 2 000 elever i Sør-Trøndelag og fant at hovedårsaken er ensomhet – enten fordi de ikke har venner på skolen, eller de mangler sosial støtte fra lærer.

Forskerne ved NTNU kan ikke tallfeste hvor mange elever dette gjelder, men at det er et betydelig antall, er hevet over enhver tvil. Problemet er så stort at det må ropes varsku.

Elevene

Den tida da en lærer kunne komme til klasserommet, lire av seg noe faglig på tavla, gi noen arbeidsoppgaver, sette seg bak kateteret og se på at elevene jobba fram til skoleklokka ringte, reise seg og gå til lærerværelset for å nyte dagens kaffe nummer fem og snakke om elevene, er forbi.

I dag må lærer engasjere seg i elevene, fange opp deres følelsesmessige berg og dalbane, bry seg om dem, snakke med dem, hjelpe dem, støtte dem og være den trygge havna de kan søke ly i når tanker, bekymringer og hormoner bygger seg opp til en følelsesmessig storm som er nær ved å velte dem.

Politikerne kan mase så mye de vil om en bedre skole og bedre læringsresultater, men hva hjelper det om det ikke fins et fast og solid grunnlag å bygge kunnskapen på? De tre åra på videregående skole er tida da ungdommen er varest for følelsesmessige endringer. Trives de ikke, er de ensomme, har de problemer på hjemmefronten, tar ikke lærere dem alvorlig eller vil ikke lærer se dem, raser grunnmuren rundt dem som den stod på kvikkleire. Skjer det, har de heller ikke utbytte av skoledagen – kunnskap skapes på et stabilt fundament og ikke på et følelsesmessig kaos.

Kunnskapsministeren

Siden 2010 er det brukt 726 millioner kroner på å redusere frafallet i videregående skole uten å lykkes. Fremdeles faller en av tre fra!

Når kunnskapsminister Røe Isaksen får seg forelagt forskningsresultatet som viser at hovedproblemet ligger hos lærer, at de som kan gjøre noe med problemet er lærer eller skoleeier, presterer han å si at det er elevene som må ta ansvaret. Det er nesten så du ikke tror hva du leser.

Til Vårt Land 10.2 i år sier kunnskapsminister Røe Isaksen at prøving- og feiling av stoppe-frafallstiltak må komme over i en ny fase. Løsninga, sier han, er å styrke skolemiljøet, og her har skoleeier en viktig oppgave med å sette ensomhet, for eksempel, på dagsorden. Det som virkelig vil nytte, sier han, er at elevene tar tak og sørger for at ingen blir stående utenfor. Videre oppfordrer han elevrådene til å arbeide for gode, inkluderende skolemiljø.

Sett utenfra er det så frekt og respektløst at du nesten ikke tror det. Som en ekte politiker skyver han problemet over til andre gjennom ulne uttalelser, men det aller verste er at han ikke tar problemet på alvor. Ikke bare er det ufattelige menneskelige tragedier han her leker med, det er også et stort problem som i henhold til NTNU koster samfunnet fem milliarder kroner årlig. Det verste er vel likevel at han gjør dette til et problem elevene må ordne opp i, når det i virkeligheten er et skole- eller lærerproblem.

Dette kan ha rot i to ting, det ene er en frykt for lærerne, en frykt for å vise at det i skolen fins en rekke pedagoger som ikke kan sin pedagogikk og som virkelig ikke burde være der. Det andre er at hans fokus på at skolen ikke er god nok faglig, ikke passer inn i denne verden, slik at han prøver å feie problemet med utilpasse elever under teppet ved å gjøre det til et elev- og ikke skoleproblem.

Oppsummering

Til tross for at forskninga viser at et av hovedproblemene er mangel på sosial støtte fra lærer, er det overraskende at kunnskapsministeren ikke går til problemets kjerne; lærerne. Vi har en rekke historier om lærere som ikke egner seg som kontaktlærer, som ikke tar fagsamtalen av frykt for at de må involvere seg i elevens ve og vel, som er så fagopphengte at de ikke bryr seg om annet enn faget, eller lærere som ser på elevene som et problem.

De aller viktigste personene til å gi eleven sosiale støtte er kontaktlærer, rådgiver, helsesøster og lærer. Dersom én av dem ikke fungerer, har vi et problem.

Hva med at det fra høsten av satses på kontaktlæreren og at prinsippet om at du blir kontaktlærer for å fylle opp stillingsprosenten, kastes på historiens søppelberg, og at det i stedet ansettes kontaktlærere som er egna til å være det?

Hvorfor er det for eksempel ikke en nasjonal stillingsinstruks for kontaktlærer, rådgiver, helsesøster eller lærer? Hadde vi hatt det, kunne vi fjerna dem som ikke fungerte.

Kilde: Vårt Land