Mens jeg skriver dette, ser jeg at på min bordkalender i dag står det følgende:
Ikke tillat at noe eller noen krenker din verdighet.
Du er enestående!
Men gjelder dette også barn og unge? Og er skolen den nødvendige garantist for menneskeverd, medmenneskelighet og humanitet for sine elever?
Hva innebærer den skjulte læreplanen?
Den skjulte læreplanen handler for det første om de mekanismer som gjør at skolen på tvers av festtaler og offisielle dokumenter, særlig formålsparagrafen, likevel havner et annet sted.
Den skjulte læreplan handler for det andre om barn og unges opplevelse av skolen, det Goodlad kaller den erfarte læreplan. Dette er skolen slik den enkelte student/elev oppfatter den gjennom det som faktisk skjer på skolen.
For det tredje handler den skjulte læreplan om skolens doble standarder. Vi som kan vår skolehistorie, vet at skolen fra sin spede begynnelse har operert med slike doble standarder. Skolen skulle utdanne, men også disiplinere, kontrollere og sortere. Den skjulte læreplan dreier seg om det sistnevnte.
Tidligere kunne skolen irettesette de halsstarrige og ulydige gjennom skammekrok eller ved å flytte «uartige børn» en klasse ned. Om ikke dette hjalp, kunne kroppslig refselse komme på tale, som slag med bjørkeris, spanskrør, linjal eller pekestokk, lugging, lusing og ørefiker.
Fysisk straff har fadet ut og blitt forbudt, men trangen til å disiplinere, sortere og kontrollere gjennom skolepolitikken lever fremdeles, til dels i verste velgående.
Hvordan kan det skje i vår tid?
Den mest utbredte måten å holde elever i ørene på er gjennom vurdering og karaktersetting. Dette vil jeg vil komme tilbake til i en egen artikkel. Mange skoler har også et sinnrikt system for anmerkninger og gule lapper. Elever straffes gjennom kombinasjoner av spydige kommentarer, melding hjem, utvisning og nedsatt karakterer i orden, oppførsel og karakterer i fag. Etter 40 års fravær har på politisk initiativ også fordums ordninger som gjensitting og parade dukket opp igjen på utdanningsdirektoratets nettsider.
Gunn Imsen er av landets fremste og mest erfarne skoleforsker. Hun setter ord på viktige innvendinger mot utviklingen i skolen etter tusenårsskiftet.
Orienteringen mot verdier og normer er devaluert og erstattet av krav til evalueringer og forskningsbasert evidens om hvilke enkeltfaktorer som «virker» og kan bevise hva som fører til «mer læring». Læring blir innsnevret til instrumentelle «grunnleggende ferdigheter» som å lese, skrive og regne, og til «basisfag» som kan kvantifiseres, testes, måles, sammenlignes og rangeres.
Forskning blir en viktig del av markedsføringen av private støttesystemer og tilbydere som skal tilpasse skolen til internasjonale tester og en konkurransebasert markedsøkonomi.
De fleste kunnskapstestene er skapt for å lage ulikhet, konstruert for å gi en tilnærmet normalfordeling av elevene, og har røtter i sosialdarwinismen som sier at ulikhet er bra slik at de sterkeste kan overleve.
– Vurderingssystemet er kanskje den viktigste ressurstyven, skriver Imsen. – Det har gradvis sneket seg inn en forestilling om at jo mer elevene vurderes, desto mer lærer de. Denne nokså enfoldige troen på behavioristisk læringsteori har fått gjennomsyre det meste av skole-Norge de siste ti årene. Testing inngår i dag som et viktig ledd i slike systemer i svært mange kommuner, sier Imsen videre.
Oppsummert har ikke Kunnskapsløftet fanget opp at både utdanning og mennesker er kompliserte og sammensatte størrelser. Det ekskluderer det menneskelige, det sosiale, og verdier som forener oss. Skolepolitikken overvurderer betydningen av instrumentelle grep og tradisjonell skolelæring med røtter fra industrisamfunnet, med kontinuerlig overvåking av monotone arbeidsprosesser, basert på en lineær timeplanfestet forståelse av læring, som er forutsatt å øke proporsjonalt med antall timer, oppgaver og mål, og forsterkes gjennom tester.
Et eksempel: Fraværsgrepet
Fraværsordningene har de siste årene blitt en politisk favorittøvelse som scorer høyt på skjultlæreplanagendaen. Øvelsen bygger på en oppfatning om at for å lære noe, må elevene være til stede på skolen og følge lærerens undervisning, slik at de i neste omgang kan bli vurdert og gi læreren grunnlag for å sette karakterer.
Med den aldri sviktende svovelpredikant og lektor Karl Erik Kval i front lot Aftenposten seg i 2015 friste til en artikkelserie som med store bokstaver beskriver det Kval kaller en helt vanlig dag i norsk skole. Ifølge Kval innebærer den at 11av 27 elever møtte opp. I skolen er det fritt fram for skulk, sier han. Anarkisme, skrev Kval på tavla til ære for Aftenposten.
Kunnskapsminister Isaksen (H) lot seg ikke be to ganger, men satte i gang en storstilt kampanje som resulterte i at den såkalte fraværsgrensen ble vedtatt i Stortinget. Den går i korthet ut på at elevene mister retten til karakter i et fag dersom de har ugyldig fravær i mer enn ti prosent av timene i faget. Av det følger at om en elev skulle overskrive denne grensen i ett fag, er hele skoleløpet ødelagt.
Problemet er dessverre at kunnskapministerens kampanje bygde på falske premisser. Unge i Norge har aldri vært mer ambisiøse, pliktoppfyllende og vennlige enn nå. Det gir seg blant annet utslag I et bemerkelsesverdig lavt skolefravær. Statistikken viser at elever i videregående skole har vesentlig mindre fravær enn f eks sykefraværet til vanlige arbeidstakere. I skoleåret 2015 -16, altså før fraværsgrensa kom, var et gjennomsnittlig elevfravær på 3 % av skoleåret. Det finnes knapt en yrkesgruppe som kan oppvise noe tilsvarende.
"Skulk" eksisterer nesten ikke i norsk skole, i følge Ungdata. Fravær fra skolen, også det såkalte frafallet, skyldes i all hovedsak barn og unge som har det vanskelig, ikke vanskelige barn. Fravær betyr ikke at de er borte. De er et annet sted, svært ofte fordi skolen har skjøvet dem fra seg.
Det er interessant at Utdanningsdirektoratet på forhånd sterkt frarådde den generelle ordningen som ble resultatet. De mente blant annet at den ville ramme skjevt og gå på tvers av satsingsområdet vurdering for læring. Som en kuriositet kan jeg nevne at jeg på den tiden jobbet hos fylkesmannen i Vestfold. I høringsfasen skjedde det oppsiktsvekkende at direktoratet gjennom vår sjef formidlet en anmodning om å argumentere mot det politiske forslaget. Akkurat det var ikke vanskelig, men det sier litt. I løpet av mine 15 år hos fylkesmannen har jeg aldri opplevd maken.
Det må nevnes at det første året etter fraværsgrensa ble fraværet på videregående i snitt redusert med rundt 1 prosentpoeng, altså fra 3% til 2%. Dette er isolert sett fint, og fikk en begeistret lektor Kval til å skrike ut om 33 % nedgang. Små tall gir som kjent store prosentutslag.
Men vant vi noe på denne politiske manøveren? Professor og statistiker Jan Ubøe sier;
– Det er vanskelig å tro at dette har avgjørende betydning for Norge som nasjon, spesielt siden mange satt sjuke på skolen og kanskje tilbrakte dager på legekontor for å dokumentere gyldig fravær.
Legg til økt stress for de «flinke» og ødeleggende konsekvenser for de som fikk sin skolegang spolert på grunn av manglende karakter i ett fag.
Vi vet at fraværsgrensa hadde en viss støtte i lærergruppa, særlig fra Norsk Lektorlag og lærerne som ønsket å blande sammen disiplin og karaktergiving.
Tidligere var det et kvalitetstegn ved norsk skole at man holdt disiplinering og karaktersetting strengt fra hverandre. Som mangeårig rektor og skoleleder, og senere som tilsynsfører for fylkesmannen, kjenner jeg godt til hvordan usikre og gjerne hevngjerrige lærere, som i mangel av evne til relasjonsbygging og til å behandle elever som medmennesker, stadig faller for fristelsen til å bruke karaktersetting som disiplinerende pressmiddel. Nå har dette ikke bare blitt legitimt, men et politisk villet kjennetegn ved norsk skole. I Høyre ble den feiret som paritets største seier på skolefronten på mange tiår. Statsminister Erna Solberg skrev i Dagens Næringsliv 2. juni 2017 at fraværsgrensa er det største som har hendt på skolefronten siden Penicillinet.
Til hjelp for den som ikke helt klarer å sette ord på hva dette er; Det er vår tids skjulte læreplan. Og sterkt bekymringsfullt.
Coronaskolen - fornyelse, forvirring eller fastlåst fortsettelse?
Når jeg har brukt så mye plass på vår tids mekanismer for å kontrollere, disiplinere og sortere elever, er det fordi det både forvolder stor skade, økt skolestress og har vist seg svært smittsomt nedover i klassetrinnene.
Da alle skolene ble stengt fra 13 mars, fastslo myndighetene at det ikke skulle føres fravær. Det var ikke til hinder for at barn på 8 år og foreldrene deres i en tredjeklasse på en Osloskole fikk denne beskjeden påfølgende uke:
Minner om at oppgavene for dagen må være levert innen tidsfristen som er kl. 18 hver dag. Hvis elevene ikke leverer skolearbeidet innen tidsfristen vil det bli ført fravær som vanlig.
Husk at elevene har to planer; arbeidsplan og lekseplan.
Arbeidsplanen er det elevene skal jobbe med på dagtid når det er hjemmeskole. Lekseplan er arbeid elevene jobber med etter skoleslutt.
Arbeidsplanen forventes ferdig hver dag før kl 16.00 Arbeidet på lekseplanen forventes ferdig fredag klokken 18.00.
Eksemplet viser en trend som virker ganske utbredt. En del lærere skal vise hvor flinke de er og gjerne overgå hverandre i å bombardere små og større barn med skolearbeid hjemmefra. Først med tradisjonelle arbeidsoppgaver. I tillegg sprer skolene ukritisk ut linker til utallige nettsteder fra velvillige forlag og organisasjoner av ulikt slag som tilbyr sine produkter gratis i denne fasen, formodentlig for å promotere og markedsføre senere salg. Systemet med fullstappa arbeidsplaner som følger fagene og timeplanen til lærere opprettholdes. Store innleveringer med korte frister kommer på løpende bånd. Utslitte barn og fortvilede foreldre roper forgjeves om å senke skuldrene og ta hensyn til at det for de fleste er unntakstilstand. Ikke bare i regjeringen. Men også hjemme.
Det er en vond sirkel. Det er ikke bare Corona som truer med å ta pusten fra folk i disse tider. For adskillig flere er det skolesystemets innebygde og akselererende galskap som aldri ser ut til å ta slutt.
– Bedriften min er i ferd med å gå konkurs, sier en far i Sandefjord til meg. Livsgrunnlaget mitt og familiens inntekt er truet. Kan vi utsette denne diktanalysen akkurat nå? Kan vi heller gjøre noe som er hyggelig, få tid til å snakke sammen, kjenne etter hvordan vi har det, komme oss ut på tur mens det er lyst, noe som gir oss energi, lys og luft?
Så da må vi spørre; Finnes det veier ut av vond sirkel? Finnes det en annen måte å lære på? En annen type skole? En mer menneskevennlig skole med inkluderende, likeverdig og tillitsbasert læringssyn? Og kan vi bruke denne sjeldne anledningen til å luke bort de verste utvekstene som har vokst fram de siste årene, finne fram nye ideer om skole, blankpusse dem og ta dem i bruk?
Det er dette min artikkelserie handler om.
Endring er mulig
Jeg både tror og vet at det går an å endre skolen. Det nåværende skoleregimet er menneskeskapt, for å bruke et uttrykk for klimakampen. Derfor kan det også forandres. Det er et synspunkt som mange engasjerte lærere, elever, foreldre, forskere og næringsliv deler og vil og kan bidra til.
I denne omgang vil jeg ta fram det aller viktigste. Når det er krise, er det lurt å gå til det helt grunnleggende. Hva er formålet med skolen? Hvorfor har vi den?
Det finner vi formålsparagrafen, § 1 i Opplæringsloven. Formålsparagrafen snakker om en skole som skal arbeide for likhet og likeverd, og som skal bidra til å jevne ut sosiale forskjeller. Den legger et humanistisk og inkluderende menneskesyn og læringssyn til grunn for alt som skjer i skolen.
Av de 198 nynorske ordene formålet har jeg klipt ut noen sentrale som passer nå:
For den enkelte
Skaperglede
Utforskertrang
Opne dører mot verda og framtida
Tenke kritisk
Handle etisk og miljøbevisst
Fremje danning og lærelyst
innsikt i kulturelt mangfald
For fellesskapet
Likeverd
Solidaritet
Nestekjærleik
Åndsfridom
Tilgjeving
Tillit
Respekt for den einskilde si overtyding
Samarbeid og forståing med heimen
Skolens nye formål ble vedtatt enstemmig av Stortinget 5. desember 2008 som § 1.1 i Opplæringslova.
Komiteens leder sa i Stortinget under lovbehandlingen:
Paragrafen vi vedtar i dag, er solid, og den er praktikabel. For det er et vesentlig poeng at en formålsparagraf anno 2008 har en så stor gjenkjennelighet at den blir relevant i skolens arbeid. Og videre: Vi legger i formålsparagrafen vekt på det som forener oss som samfunn.
I vedtaket fra Stortinget står det også at rektor skal organisere skolen i samsvar med formålsparagrafen.
– Opplever alle barn og unge dette, slik som loven sier?
– Opplever foreldre og foresatte forståelse og samarbeid fra skolens side?
– Er skolene organisert i samsvar med formålsparagrafen?
– Er rektor sitt ansvar bevisst?
Her har vi en grunnoppskrift som kan fungere for den tida vi lever i, så vel som for framtida. Det er opp til oss å bruke den.
Tiden er inne til å jobbe for et fellesskap preget av likeverd, solidaritet, nestekjærlighet, åndsfrihet, danning, tillit, respekt for menneskeverd og den enkelte, og samarbeid og forståelse mellom hjem og skole. Tiden passer til å gi barn og unge mulighet til å utfolde skaperglede, engasjement og utforskertrang, tenke kritisk, handle etisk og miljøbevisst, få innsikt i kulturelt mangfold, og fremme danning og lærelyst.
Da kan myndigheter i betydelig grad tone ned vurdering, sortering og kontroll. Og skoler kan langt på vei slutte med å gjøre sine elever til viljeløse slaver av omfattende, endeløse, utmattende uke- og arbeidsplaner, teppebombet med detaljerte mål og kontinuerlig testing og vurdering.
Og sist, men ikke minst. Da kan skoler bli den garantisten for barns og unges verdighet og velferd som hver av dem trenger.
