Mandag i påskeuka snakket jeg med et av mine barnebarn, en pliktoppfyllende, aktiv og tenkende gutt på 11 år. Han oppsummerte hjemmeskoleperioden så langt slik:
Du farfar, dette er enda mer slitsomt enn vanlig skolegang. På skolen treffer jeg i hvert fall vennene mine. Uten påskeferien nå hadde jeg blitt syk av det kjøret skolen legger opp til. Behøver det å være sånn?
For en erfaren pedagog som meg gjorde utsagnet inntrykk og ble en kraftig utfordring. Akkurat dette skoleåret er jeg farfar til fem barnebarn som aldersmessig fordeler seg fra 1. til 10. klasse. Også for dem vil jeg spørre; Må skolen være sånn?
Norsk skole på 2000-tallet
Fra tidlig på 2000-tallet, har skolen hatt mål og resultatstyring som politisk ideologi. I denne skolen har barn og unge jobbet etter massive arbeidsplaner/ ukeplaner, med mål for hvert skolefag, oppgaver, hjemmelekser, innleveringer, presentasjoner, store og små prøver, med daglig vurdering og overvåking av læringstrykk. Digitale læringsplattformer bidrar til å forsterke trykket.
Under skiftende regjeringer og ministre har politikere lovet at dette regimet skulle gi landet bedre resultater på nasjonale prøver og internasjonale undersøkelser, og bidra til økonomisk vekst gjennom å bruke våre unge som råvarer til å bygge humankapital.
De lovede resultatene har uteblitt. Effekten har derimot blitt økt arbeidspress, skolestress, uhelse og psykisk belastning på barn og unge.
Hva nå?
Med Covid-19 har vi brått fått unntakstilstand i norske hjem, så vel som blant norske lærere og skoleledere. Barn og unge i Norge har skole hjemmefra. Denne skjebnen deler de med mer enn 1,5 milliarder andre rundt i verden. Årsaken er en viruspandemi som ryster tilvante forestillinger i våre grunnvoller.
Over hele verden diskuteres nå endringer som vil og kan komme i kjølvannet av pandemien. Må det ikke være slik også med skolen?
Når skoler etter hvert skal åpnes igjen; Hvordan kan vi da sikre at barn og unge ikke kommer tilbake til det samme massive, monotone kjøret, mot feilslåtte politiske mål? Kan vi bruke denne sjeldne sjansen til å gjøre noe nytt og bedre?
Mye bra skjer
Den seiglivede forestillingen om at elevene må være på skolen for å lære noe fikk en brå slutt som det første norske Coronarelatert dødsfallet. Den bør ikke vekkes til live igjen.
Digital skolehverdag har også, på nærmest mirakuløst vis, vist seg å være gjennomførbar. Lærere har kastet seg rundt og lært seg nye verktøy og kommunikasjonsmåter. Den på skolen utskjelte og innelåste mobilen har kommet til heder og vist seg nærmest uunnværlig.
Erfaringene er likevel tveeggede. Mange lærere ligger som professor Stephen Heppel fra Bournemouth University sier, fortsatt under for tilbøyeligheten til å bruke teknologi til å gjøre det de alltid har gjort. Også i hjemmeskolens tid søker mange lærere tilflukt i skyttergraven, med sine timer, arbeidsplaner, innleveringer og prøver.
Slutt med dette, sier verdenskjente Andy Hargreaves til Washington Post. Ikke send disse massive arbeidsplanene hjem. Læring er noe mer og annet enn et lineært opptrukket langdistanseløp med faste rundetider mot mål bestemt utenfra.
Oppmuntre heller barn og familier til å bruke det de har av muligheter; kjøkkenet, hagen, bøker, leker og spill, dyrk hobbyer og talenter, bruk nærmiljøet, oppdag nye turmål og attraksjoner i egen kommune.
Bruk ikke tiden til å forberede og gjennomføre skoleprøver, sier Hargreaves. Verdsett heller muligheten til å utforske andre former og arenaer for læring. Finn på historier, les opp dikt, lag musikk, syng karaoke, lek ute, lær å sjonglere, skriv brev til besteforeldre og venner, lær noen ord på et annet språk, hjelp foreldre med å rydde, bake eller ordne noe i huset, tilby å handle eller bringe varer til noen som trenger det.
Bruk nye muligheter som dukker opp. Det fryktede nye viruset kan brukes som læringsarena for kritisk studium av statistikk, geografi, biologi, smitteveier, helsevesen, hvordan verden henger sammen, hvordan virus spres, historien om tidligere epidemier og pandemier, om demokrati, farer ved unntakstilstand, mulighet for overvåkning og maktmisbruk, virkning på sinn og helse ved isolasjon og karantene.
Og sett opp et skille mellom når læring trenger å foregå på nett og hva som kan foregå uten å være koblet opp. Også ved fjernundervisning kan mye aktivitet være fysisk og frakoblet, avrunder Andy Hargreaves sine velfunderte råd.
Professor Andreas Lund minner om at digitale løsninger best kan brukes til utforskende arbeidsmetoder, der oppgaver ikke nødvendigvis har en fasit. Fokuser på hvilke metoder som du bruker, om det finnes alternativer og hva disse innebærer. Å jobbe slik har overføringsverdi og kan brukes på andre komplekse, men uløste spørsmål som verden står overfor, som forurensing, globalisering og klimakrise.
Lund minner også om hvor mye det betyr å beholde makt over dataene, så de ikke kommer på avveie og blir brukt til andre formål.
«Wellbeing» er et engelsk uttrykk som har fått fotfeste i den senere tid. En familieoppgave kan være å oversette det til norsk og hva kan det innebære for deg og dine. Barn og unge savner stort sett det samme som de voksne; frihet, muligheter for å bevege seg, venner, se hverandre i øynene, kroppsspråk, nærhet og en god klem. Alt det som det digitale aldri kan gi oss på samme måte. Vi er i samme båt. Hvordan får vi båten best til å bære?
Gi barn rom og tid til å fundere, og lytt ut deres spørsmål og uro. Barn stiller de beste spørsmålene, skriver Astrid Meland i VG etter å ha sett statsministerens pressekonferanse der bare barn fikk stille spørsmål. Året 2020 kan være innledning til en tid der barn i større grad blir de som stiller de gode og undrende spørsmålene.
Hvordan blir den nye skolen?
I skolesammenheng har det vært vanlig å snakke om sterke og svake elever, i betydning mer eller mindre skoleflink.
Når skolene etter hvert åpner igjen, er det større fokus på at de sårbare barna skal ivaretas. Det er oppmuntrende om vi nå kan forlate en tidligere stigmatiserende inndeling og fokusere mer på hvordan skole kan ivareta og verne om barn; særlig de sårbare.
Sårbarhet kommer i flere varianter. Mange barn har det rett og slett vondt hjemme. Hjemmet er utrygt, barn blir utsatt for vold, slått eller misbrukt, i større utstrekning enn vi liker å tro. Tusenvis av barn er omsorgspersoner for foreldre som ligger under for rus eller sliter psykisk. Elever med spesielle behov for tilrettelegging har ikke alltid fått dekket sine omsorgs- eller lærebehov på en god nok måte. Så har vi fattigdom og de mange som bor trangt. De trenger også et løft.
Nyhetsredaktør Veslemøy Østrem i Vårt Land skriver i en kommentar om disse gruppene. Blant dem de redde barna. Mange frykter at barn som sliter med tunge tanker, ikke har fått den hjelpen de trenger.
De tospråklige barna har også vært vanskelig å følge tett opp. Enkelte har ikke de teknologiske hjelpemidlene som skal til og heller ikke sterk foreldrestøtte. Barn som er innestengt hjemme har mistet sine vanlige fluktmuligheter fra potensielle overgripere.
De siste tiårene har beredskapsplanene i Norge stort sett handlet om andre scenarioer enn barn og nedstengte skoler. Våren 2020 har vi på kort tid klart å iverksette en helt ny beredskapsplan som har gitt ønsket effekt på smitte og dødsrate, skriver Østrem. Det er imponerende. Derfor har jeg også et håp om at vi kan klare å bøte på noe av det mest prekære også for de minste innbyggerne i dette landet. Den neste krisepakken bør gå uavkortet til dem, avslutter hun.
Jeg slutter meg til konklusjonen. En slik pakke innebærer en klar og etterlengtet oppvurdering av sårbare barns verdi, verdighet og betydning. Skolen kan og bør spille en mer sentral rolle i å verne og dra omsorg for disse barna enn hittil.
Det gir mening å kalle en slik pakke en nasjonal dugnad for sårbare barn. Den innebærer tett oppfølging på heltid av skolen og på skolen, tilpasset det enkelte barns utfordringer og behov.
Vi kan med tyngde også snakke mer om robuste barn og unge. I Norge er de heldigvis i klart flertall. Disse barna trenger også skolen. Men som jeg har belyst ovenfor, går deres læringsmuligheter og læringsrom i vår digitale tidsalder langt utover skolen som fysisk sted.
De robuste barna kan holde motivasjon og lærelyst ved like hjemmefra. Mange av disse elevene sier de faktisk vil tjene på det. I tråd med den kommende læreplanen får de bedre tid til ro og fordypning og muligheter til å dyrke sine talenter hvis de slipper å sitte hver dag i overfylte klasserom.
Professor Tom Tiller gav i 2002 ut boka Den andre dagen. Bokas tittel spiller på en tid der elever gikk annenhver dag på skolen. Den andre dagen deltok de i lokalsamfunnets mange gjøremål. Ordningen innebærer en måte å drive skole på der liv og læring balanseres. Gode løsninger på dagens skoleproblemer kan finnes i elevenes primære interessefelt, i det lokale arbeidsliv og i den uutnyttede foreldreressursen. Handas kunnskap, det praktiske, får også større plass, og helhetlig læring blir styrket, mener Tiller.
Jeg vil ta til orde for en ny normalordning for skole der de mer robuste og selvstendige elevene fra 10 år og oppover fysisk møter på skolen bare annen hver dag.
Dette gir umiddelbart en rekke fordeler. Det blir bedre plass på skolen, både inne og ute, tilnærmet halvering av antall elever i hver gruppe, bedre og mer tilpasset undervisning og oppfølging fra lærerne, enklere å håndtere smittevern og hygiene, mindre sammenstimling på busser og kollektivtransport, og lettere å holde oversikt. I tillegg kan begrepet hjemmelekse igjen få mening, gitt at den utformes i samråd med elevene selv og ivaretar deres situasjon og interesser.
Verdt å satse på i vår tid?
