Da jeg startet som direktør i Grunnskolerådet i 1990, oppdaget jeg til min forskrekkelse at millioner rant ut til departementet. De var i ferd med å utvikle Winix, et slags eget Skoleinternett med applikasjoner og programmer som skulle sette Norge på kartet og selges til verden. Men Winix havarerte som en skandale og total fiasko.
Læringen burde være åpenbar. Det er ikke mulig å tvinge teknologi inn i en tradisjonell skoleramme. Datateknologi sprenger den skolske skolen.
Men skolesystemet har vanskelig for å lære. De såkalte læringsplattformene, som lenge dominerte, var en variant av det samme.
Nå står nettbrett og smarttelefonen for tur. Som før er kravet at de må passe inn i den gamle skolen og styres av skolefag og læreren. Hvis ikke må de forbys.
3 av 5 skoler har allerede innført mobilforbud. Høyre vil gjøre nasjonalt mobilforbud til valgkampsak. Dem om det.
Forbudslinja er uansett ei ulykke, dømt til å mislykkes. Sagt på en annen måte; dagens teknologi og morgendagens samfunn krever en annen skole.
Professor Thomas Hylland Eriksen satte det hele i perspektiv i sitt foredrag på NKUL19 i Trondheim nylig:
– Smarttelefonen gjør tilværelsen helt annerledes for mange. De fleste smarttelefoner kan ringe, men den er ikke en telefon. Snarere står vi foran et avansert polymedium, som kommer uspesifisert, uten bruksanvisning.
Bare for ordens skyld. Smarttelefoner og iPhone har heller ikke lærerveiledning.
– Smarttelefon kan best kan lignes med hånden på mennesket, sier Hylland Eriksen. Som hånden kan den brukes til nesten hva som helst. For mange har den nærmest blitt en forlengelse av hånden. Kan skoler la være å forholde seg til det med et forbud?
Mange lærere og skolefolk har håp om at fagfornyelsen skal gi åpning for en skolehverdag preget av problemorientering, kritisk tenkning, tverrfaglighet og evne til å tak i de store uløste problemene i verden; klima, miljø, forurensning, helse, demokrati, fattigdom, rettferdighet, toleranse, kildekritikk, og mellommenneskelig samkvem.
Utdanningsdirektoratet har lagt ut videoer om ideenes læreplan, der Ida Large med pedagogisk styrke og glød framsnakker nye ferdigheter; motoriske, praktiske, kognitive, sosiale og kreative.
Skolen skal få relevans og stimulere til refleksjon, kritisk tenkning og forståelse. Å virkelig forstå er noe annet enn å kunne gjengi fakta og utføre noe mekanisk og innøvd.
Det som er lært skal brukes i kjente og ukjente situasjoner, alene eller sammen med andre. På NKUL19 stod den ene læreren etter den andre i tråd med dette fram med tallrike eksempler på hvordan de jobber som forskere sammen med elevene sine på slike tema.
Men hvor lenge var Adam i Paradis? Blir det slik?
Tidligere rektor på Ringstabekk, Bjørn Bolstad, skriver på sin blogg;
Det er absolutt ønskelig - og absolutt mulig - å realisere dette. Men det forutsetter at ledere på alle nivåer, fra Statsråd, via skoleeier til rektorer virkelig ønsker dette og legger til rette for det. Det er også viktig å identifisere hvilke faktorer som direkte eller indirekte motvirker en tverrfaglig tilnærming, Politiske signaler er slett ikke entydige på at man virkelig har forstått og ønsker en tverrfaglig tilnærming slik det beskrives her.
Da er vi over på museumsvokterne, som fort kan komme til å blokkere hele fornyelsen. Mulighetene for det er mange.
Utfordringene i verden er ikke delt opp i fag. Men skolefagene skal bestå. Det skal også fordelingen mellom fag og timer, som fyller opp 100 % av skoledagen med nasjonalt bestemte aktiviteter og mål. men står det ikke noe i Opplæringsloven om individuell og tilpasset opplæring? Og hvordan skal man sikre tverrfaglighet uten at fagene inngår i en større helhet?
Faglærere vil fortsatt telle timer og minutter og kjempe for SITT fag og SINE elever. Elevene skal fortsette å løpe fra time til time, fra fag til fag, fra lærer til lærer. Uroen og avbrytelsene skal bestå. Kan det bli dybdelæring av det?
Systemet med nasjonale kompetansemål blir revidert, men skal bestå. Den nasjonale målstyringen skal også bestå, med krav om at alle elever skal beherske alle kompetansemål, selv om det erfaringsmessig er en ren utopi.
Vurdering med eksamen, prøver, tester, rangering og karakterer skal bestå, selv om skadevirkningene er godt dokumentert. Og ikke minst, de primitive ultraskolske grunnleggende ferdighetene lesing, skriving og regning gjennom hele skoleløpet skal bestå.
De nye tverrfaglige temaene folkehelse, livsmestring og demokrati skal tvinges inn i eksisterende fag, der det er naturlig. Men er det naturlig? Og i det hele tatt mulig? Siden temaene blir del av et fag, skal de formodentlig karaktersettes? Hvordan setter man karakter i demokrati? Eller livsmestring?
Dagens regler sier at det er viktigste er å dokumentere at elevene får det angitte antall timer i faget. Mange skoler sliter allerede i dag med å få timetallet til å gå opp. Men er læring en funksjon av antall timer? Timer til operasjon Dagsverk og aktivitetsdager er allerede et problem. Hvordan skal skoler i tillegg bygge inn demokrati og livsmestring, uten at det er avsatt tidsramme og bygges tverrfaglige metoder og kompetanse?
Vi som har fulgt med prosessen fra Ludvigsen-utvalget gjennom Stortingsmelding (2015-2016) og fram mot Fagfornyelsen kan ikke unngå å merke spenningen mellom Utdanningsdirektoratet, Kunnskapsdepartementet og politisk ledelse. Vi ser at direktoratets faglighet systematisk blir overprøvd i bakrommet, slik de tverrfaglige temaene nå blir nivellert ned til nærmest en parentes i siste runde.
Oppsummert kan vi trygt konkludere med at fagfornyelsen illustrerer en læreplan i strid med seg selv og samfunnet.
Da passer det kanskje å runde av med Olav H. Hauges treffende dikt
I dag såg eg tvo månar
Ein ny
Og ein gamal
Eg har stor tru på nymånen
Men det er vel den gamle