Som innbarka musikklærer og korpsentusiast kommer høydepunktet på konferansen NKUL18 for meg så å si ved første trompetstøt. Åpningen med studenter som setter stemningen med glitrende samspill, smittende spilleglede, humor, vibrerende virtuos teknikk og høy instrumentføring gir løfte om dager fylt av faglig påfyll, overraskelser og inspirasjon. Gang på gang blir jeg fylt av takknemlighet over at det er klangfulle musikere og ikke matematikere som åpner konferanser. Hva skulle alternativet være? Sunniva Rose kanskje?
Vårens vakreste eventyr
Offisielt betyr NKUL Nasjonal konferanse om bruk av IKT i utdanning og læring. Konferansen er for IT-kompetente og nysgjerrige skolefolk fra hele landet det Holmenkollstafetten er for løpere; vårens vakreste eventyr.
Med en godt etablert programkomite og et velsmurt arrangementsapparat i ryggen, lå alt til rette for å fråtse i Key note speakers, seminarer, utstillere, selgere, fagfolk, direktorater, ildsjeler og veteraner. 1400 deltakere, mer enn 50 utstillere og nær 70 verksteder, sesjoner og seminarer gjorde det uoverkommelig å rekke over alt. Man må velge. En egen NKUL-app hjelper med oversikten.
Hva får vi ut av konferanser?
I likhet med andre konferanser, kan NKUL fort bli en frittstående happening, med påfølgende sovepute.
– Vi har hatt det gøy og traff hyggelige folk. Vi ses igjen neste år.
Men innholdet kan også brukes som ledd i en systematisk utvikling av eget tankegods, og bidra til å peke ut retning for framtidens skole. Det siste krever fokus, tid til fordypning, samtaler, refleksjon og deling på hjemmebane. I hvor stor grad skjer det?
Den nasjonale satsingen.
Åpningen av NKUL er omspunnet med mystikk og spenning. Kommer ministeren? Hva med friske penger? Skjer det noe i direktoratet? Er det store nyheter på gang på produktsiden eller i internasjonal forskning?
I år kom ingen minister, men en ung og frisk statssekretær; Rikke Høistad Sjøberg. Hun slo fast at alle trenger digital kompetanse og dømmekraft. Vi kan ikke begrense oss til å bruke apper, men lage dem. Vi trenger å styre roboter, ikke bare frykte dem, og vi trenger verktøy for å mestre livet. Hva er det?
Hun kom også med penger. Regjeringen satser nå digitalt; på det Høistad Sjøberg kalte Den digitale skolesekken (senere rettet til den teknologiske skolesekken (RED)).
Det ble positivt mottatt, selv om innholdet foreløpig er noe uklart. Benevnelsen skolesekk er bokstavelig talt fryktelig baktung. Er ikke hovedtanken med det digitale nettopp å komme unna gamle skolemetaforer og tunge sekker? Som det heter i lignelsen i Lukasevangeliet: Ingen fyller ny vin i gamle skinnsekker; ellers vil den nye vin sprenge sekkene, og den selv spilles og sekkene ødelegges.
Jeg ble også forundret over den noe gammelmodige tenkningen i innlegget til direktør i Utdanningsdirektoratet, Hege Nilssen. Hovedbudskapet, slik mange oppfattet det, var at digitalisering og ny teknologi gir oss mulighet til å vurdere elevenes kompetanse på nye måter. Hun var også opptatt av å ha et empirisk kunnskapsgrunnlag for nasjonale beslutninger på områder som digitale skiller, lærerkompetanse, forskjeller mellom kommuner og læremidler.
En alternativ strategi
Etter mange år virker det som om direktoratet fremdeles henger igjen i en tanke om at teknologibruk og utvikling kan målstyres i en hierarkisk struktur med empirisk belegg. Men slik er det ikke.
En referanse til en annen av Bibelens lignelser er her på sin plass; Når vi tilsetter surdeig eller gjær til en deig, blir hele deigen gjennomsyret. Det vokser innenfra.
I artikkelen 3D-tenking og 3D-printing (s. 6) illustrerer faglærer Brit Iren Hetland Haavik på en glimrende måte hvordan teknologiutvikling nettopp kan vokse innenfra i skolens hverdag. Hun sier:
Jeg tenkte at jeg kan ikke vente til jeg har blitt en ekspert. Jeg må bare sette i gang. Jeg ville også gi elevene en sjanse. Så jeg spurte elevene mine om de ville bli med på å lære sammen med meg. Det ville de.
Tilsvarende tenkning preget inviterte Key note speakers som Alan November, Marc Prensky og Isa Jahnke. Både den teknologiske utviklinga og samfunnsutviklinga går så fort at vi må endre våre grunnleggende antakelser om utdanning. Alle aktører må gå sammen om å utvikle verktøy for å utforske og mestre livet og digital dømmekraft. Det kan ikke skje ovenfra og ned.
Neste år fyller NKUL 25 år. Kan vi håpe at direktorat, departement og Stortingspolitikere i jubileumsåret kommer opp med en ny og mer oppdatert forståelse av vår tid og hvordan vi skal møte framtiden?
Da blir det garantert både mer hornmusikk og kanskje et kraftfullt Halleluja.