På sporet av en nyansert debatt

Når spørsmålet til panelet er hvordan sikre god kvalitet i en digital tid, kunne det raskt blitt både høylytt og en smule kontroversielt. I stedet ble det nyansert og passe romslig.

Samlet på et hotell noen hundre meter fra BETT-messa, sier det seg nesten selv at atmosfæren og omgivelsene preges av ivrige teknologibrukere. Slik også panelet gjorde, denne solfylte London-torsdagen sent i januar.

Men det er ikke til å legge skjul på at det generelle debattklimaet rundt digitaliseringa i skolen her hjemme, har endt opp i hard kamp og steile fronter. Der stadig nye og overraskende aktører snakker i store bokstaver om enkle løsninger på dagens utfordringer og problemer. Kutt ut skjermbruken, og gå tilbake til blyant, papir og lærebøker.

For eller imot

Som en del av det rikholdige programmet på Ateas skoleutviklingsreise til London i forbindelse med BETT, stod arrangøren i samarbeid med KS og IKT Norge bak den streama panelsamtalen om det viktige temaet. Som en innledning kom Linn Therese Myhrvold fra Utdanningsforbundet opp på skjermen i det store møterommet på Crowne Plaza London Docklands. For å sette både tilhørerne og panelet inn i den nye digitale skolehverdagen.

­– Der det finnes mange som ser uante muligheter for å omfavne ny teknologi med åpne armer, har det også vokst fram en større gruppe som inntar en mer skeptisk holdning. Når ønskede resultat og kvalitet uteblir, intensiveres også jakten på hvorfor det er slik. Og da søkes det på ny etter raske svar. Men blant raske svar er det sjelden rom for nødvendige nyanser og grundig refleksjon. Da blir gjerne veien til skyttergravene kort, og vi risikerer å stå igjen med enkle forklaringer på komplekse problemstillinger. Sånn som den siste tida. Der debatten om digitalisering i skolen har dreid seg mer om for og imot, enn hva, hvordan og på hvilken måte. De ferskeste PISA-resultatene rakk knapt å lande på bordet, før skjermbruk og ukritisk digitalisering ble pekt ut som mulige årsaker til sviktende resultat, sier Myhrvold. Og fortsetter:

Som et bakteppe

– Debatten om digitalisering i skolen har blitt et sammensurium av diskusjoner om skjermtid, tilgang på læremidler, spill, leseferdigheter og konsentrasjon. I stedet for en kamp mellom pc-er og læringsbrett på den ene side, og tradisjonelle læremidler og lærebøker på den andre, må vi prate om hva ny teknologi kan brukes til. Og hva den ikke kan brukes til. Vi må rett og slett finne ut av hva som må på plass for at skoleledere, lærere og elevene skal kunne nyttiggjøre seg teknologi på en måte som sikrer god utvikling og læring.

Med dette som bakteppe kunne Elisabeth Palmgren ønske velkommen til samtalen med Christian Sørbye Larsen, prosjektleder i KS, Marte Blikstad-Balas, professor ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet (UiO) Brynhild Farbrot, direktør Oppvekst Bærum kommune og Ann Kristin Drevdal, forlagssjef Gyldendal for teknologi og brukeropplevelse.

Etter en kort innledning av lederen for skole i Atea, sendte Palmgren ordet raskt videre til Blikstad-Balas.

Pust og tenk

– Jeg er jo av de forskerne som mener at PISA-resultatene sier noe viktig om norsk skole, og det skal vi ta på største alvor. De dårlige resultatene betyr jo at vi ikke klarer å gi like muligheter for læring til alle elevene. Jeg tror også skjerm har noe med saken å gjøre, men jeg er mer bekymret for den skjermbruken som er hjemme, enn den på skolen. Det bekymrer meg også at det politisk er veldig lett å gå inn og regulere det som skjer på skolen, men klin umulig å endre på det som skjer alle andre steder. Vi ser at fritidslesing har gått veldig ned. Det er mange barn nå som kun leser sammenhengende tekst på skolen, og det er også en stor utfordring. Men det jeg er aller mest bekymret for – i tillegg til de dårlige resultatene – er jo at vi skal kaste oss på en eller annen litt forenklet forklaring. Og handle alt for mye, altfor fort. I stedet for å prøve å finne ut hva vi kan gjøre for å øke læringsresultatet på akkurat denne skolen?

Prosjektleder Larsen i KS fulgte opp:

– Det er ingen enkel løsning, men jeg tror at det å gyve løs på det digitale på skjerm er et blindspor. Vi som er ansvarlige må fortsette å jobbe og stå i det. Hele veien med mål om trygg, ansvarlig digitalisering for barna våre. For dette er et komplekst bilde. Og når man i iveren etter å svare på de svake PISA-resultatene tyr til redusert skjermbruk, har man kanskje ikke tatt innover seg ståa der ute. At skolen ikke er like relevant i dag som det vi ønsker at den skal være. Og at elevene faktisk trenger å bli hørt om hva slags skole vi skal ha i framtida. Skal man da ta vekk det verktøyet som for veldig mange er grunnen til at de synes det er gøy å drive med læringsarbeid, nemlig de digitale flatene? Ja, da tror jeg det vil bli kjedelig for veldig mange, og vi vil ende opp med enda dårligere testresultater. Skolen blir mindre relevant hvis vi ikke klarer å bli flinkere til å gjøre digitaliseringen god, trygg og ansvarlig.

– Gi oss tid

Brynhild Farbrot mener også at det er viktig å følge med på PISA-resultatene.

– Det gir oss viktig innsikt. Jeg merker meg at i PISA har man en bred forståelse av matematisk kompetanse. Noe som er helt i tråd med vår fantastiske læreplan. Men vi er fremdeles i en veldig tidlig fase av det nye læreplanverket. Gi oss tid til å jobbe sammen i profesjonsfellesskapene for å finne ut hvilke handlinger som kreves i klasserommet, sånn at vi får bygget god kompetanse. Jeg har veldig tillit til det arbeidet som foregår nå. Jeg vet at skolelederne sitter sammen med lærerne sine for bedre å forstå læreplanen, og omsette den til handling. Endring tar tid, så gi oss tid.

Palmgren er til liks med mange andre opptatt av problemstillinger rundt innsamling og bruk av data.

–Hva sier du Ann Kristin? Dere i forlagsbransjen samler jo inn mye data.

– Først har jeg lyst til å si at det er noen læremidler som samler mye data, og andre som overhodet ikke samler data. Det er nok lett å tenke at fordi læringen skjer på en skjerm, er det automatisk en kilde til masse informasjon. Vi har for eksempel et produkt som heter Multi Smart øving. Der bruker vi dataene for de korte tilbakemeldingene. For å kunne se hvordan elevenes progresjon har vært innenfor et tema, eller innenfor en uke. Kikora er et veldig datadrevet produkt. I Salaby, som er for de yngste, samler vi ikke data i det hele. Det skal være et fristed for eleven, der man ikke skal føle seg overvåket, forklarer Drevdal. Før Blikstad-Balas melder seg på:

Data til hva?

– Det store bildet er jo at det samles inn veldig mye mer data enn det vi klarer å bruke. I de undersøkelsene vi har gjort i NOU-en vår, kommer det fram at man venter veldig lenge med å se på dataene som blir samlet inn, og av samme grunn tar resultatet av dem altfor sent i bruk. Det skaper en litt todelt frustrasjon hos dem vi har snakket med. Det ene er jo at det er etisk veldig problematisk å samle masse data som man ikke har tenkt å bruke til vurdering, eller til å hjelpe eleven videre. Det andre er jo at det kan være pedagogisk problematisk, hvis det er sånn at det er verdifull informasjon om elevens læring i de dataene, og at man kunne sett noen spor eller noen tendenser som hadde gjort det lettere å følge opp den ene eleven. Da blir det nesten en dobbel bekymring.

– Hva er formålet med de dataene man samler inn? spør Larsen. Og fortsetter.

– Vi har å gjøre med en særskilt utsatt og sårbar gruppe, og vi må hele tida tenke på den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Som eksplisitt sier at elevene våre har rett til frihet, privatliv og til å få disse rettighetene ivaretatt på en ordentlig måte. Om vi ikke klarer å forvalte og bruke dataene vi samler inn av og med elevene på et formålstjenlig vis, bryter vi egentlig elevenes grunnleggende menneskerettigheter. Vi bryter også grunnloven. Så i den grad vi skal bruke elevdata, skal vi bruke dem til det vi har sagt. Og ikke til noe annet.

Også det kreative

Moderator Palmgren smetter inn og forteller at nå måler PISA også kreativ tenkning. For aller første gang.

– Det er det gjerne ikke så mange som har fått med seg.  Men det representerer jo bare en naturlig utvikling, siden PISA alltid har satt søkelys på unges evne til å anvende kunnskap i nye situasjoner. Dette er spennende, og det åpner gjerne for å stille oss selv spørsmål om det er de riktige kompetansene vi blir målt etter. Er det fortidens kompetanse, eller er det kompetansen vi ønsker at elevene skal opparbeide seg?

Blikstad-Balas responderer raskt.

– Jeg tror aldri at én type undersøkelse kan inneholde alt. Og så tror jeg at det PISA prøver å gjøre er jo nettopp å måle de helt grunnleggende tingene som de mener er avgjørende for å kunne lykkes i samfunnet, uavhengig av sosiologisk bakgrunn. Noe som i utgangspunktet harmonerer veldig godt med norske ambisjoner for skolen. Men jeg tror jo alle skoler må tenke godt igjennom hvilke data vi ikke har målinger for. Hvilke kompetanser er det? Å være en god venn er også en utrolig viktig del av norsk skole. Det står masse i overordnet del om alle disse gode verdiene. De skal vi jo ikke måle om vi oppnår. Men vi skal måle og prøve å ha oversikt over om vi gjør nok for at slike verdier skal kunne blomstre.

I alles bakspeil

Larsen følger opp:

–  Dette er et nytt spennende tema som jeg er veldig opptatt av, fordi at man tradisjonelt har tenkt at kreativitet er noe som foregår på sløyden, ute i skogen eller når man danser. Men fra min tid i skolen minnes jeg utrolig mye kreativitet i matematikk, i norsk, i samfunnsfag og i andre fag enn de såkalt kreative. For ikke å snakke om alt det som blir skapt på digitale flater. Signert elever som man gjerne ikke hadde forventet det av.

Og så en siste ting som jeg synes er viktig i denne diskusjonen. Vi må bare erkjenne at skolen er den siste fellesarenaen vi har. Alle har gått på skole. Alle ser seg i bakspeilet og har et eller annet gloriøst bilde av hvordan sin egen opplæring var. Og dermed kan alle alt om skole. Men det har faktisk skjedd veldig mye siden den gangen, og det perspektivet er vi nødt til å stå i, og forklare og involvere foreldrene om denne utviklingen. Nå er det dette som er virkeligheten. Kom og se hva vi driver med. Jeg har en tanke om at hvis foreldrene hadde fått mer innsikt i hva vi faktisk gjør på skolen, hadde vi kanskje ikke hatt en like unyansert debatt.

Utrolig utfordrende

Helt til slutt holder Palmgren nærmest en appell om at alle gode krefter må jobbe sammen og hjelpe hverandre.

– Akademia, KS, skoleeiere, politikere og edtech-bransjen må alle dra i samme retning for at vi skal lykkes. Hva er den ene tingen dere tenker vi skulle ha gjort for å få et skikkelig løft på kvaliteten på det som skjer på digitale plattformer? Hvor vil du begynne Christian?

– Jeg mener at vi må heve statusen til lærerne, og drive aktivt med kompetanseutvikling. Og så tror jeg også at den kommende tjenestekatalogen med et rikt utbud av lærerressurser, vil være blant de tingene som kan gjøre dette bedre.

Blikstad-Balas forundrer seg over det paradoksale med læreryrket.

– Det er jo anerkjent som et av verdens vanskeligste yrker. Det er en utrolig utfordrende jobb å gjøre godt i, samtidig som det står og faller på egen prøving og feiling. Du skal alene skjønne at du har feilet, og du skal revurdere og prøve igjen. Det er en veldig rar måte å drive utvikling på. Det er ingen andre yrker som gjør det på denne måten. Så har jeg veldig tro at man må bli flinkere til systematisk å dele undervisningsopplegg. For det er så mye bra arbeid som skjer rundt på de forskjellige skolene, og også enkeltlærere som helt alene får til fantastiske ting. Men det er det ikke nok andre lærere som vet om. Her må det brukes både penger og ressurser på en systematisk deling av god praksis.

– Lytt til de unge

Forlagssjef Drevdal synes å se noe noen gode tendenser.

–  Jeg opplever modning. NOU-en fra Blikstad-Balas & Co (Læring, hvor ble det av deg i mylderet?) er levert, og regjeringens digitaliseringsstrategi kommer i løpet av året. Så selv om vi akkurat nå er litt nede i en grøft, ser jeg ganske positivt på tida som kommer. Det føles som at vi har fått betydelig flere arenaer for diskusjon og samarbeid.

Helt til slutt får oppvekstdirektøren i Bærum ordet.

–  Ta med elevstemmen. Vi må ta dem på alvor, og la dem få bidra. Det er de som skal hjelpe deg og meg når vi blir gamle. Vi må sørge for at de får de verdiene som vi ønsker at de skal ha. Og det er jo nettopp deltagelse. Gi dem opplevelsen av å ha en betydning. Det må vi sørge for, smiler Brynhild Farbrot.

Vidar Alfarnes