Boller til politikerne

Jeg lærte av min mor, rektor gjennom mange år, at «vi skriver ikke e-poster på stigende irritasjon».

Det var og er et godt råd jeg har latt gjelde for min deltakelse i det offentlige ordskiftet også – men nå skal jeg vike fra det prinsippet:

Er du skolepolitiker og har et tiltak du vil innføre for å løse et problem du tror at finnes i norsk skole? Ta deg ei bolle!

Jeg er så sjukt lei av «folk» som mener de har funnet problemet og at det kan løses med enkle grep eller tiltak, som tilfeldigvis passer med valgkamp eller liknende.

Når vi som er i profesjonen har jo mer enn nok med å enes om den virkeligheten vi står i hver dag, skal med andre ord du ha ganske flaks for å treffe med ditt politisk motiverte tiltak.

Nå leste jeg akkurat at Erna Solberg kritiserte AP for tafatthet, og at AP kontrer med at de overtok en teoritung iPadskole, gjentatt som talepunkt i politisk kvarter 04.06.24.

Altså: hold godt munn i begge leire.

Erna kommer med sitt utspill samtidig som hun treffer gutter som opplever å ha fått en ny retning på selve livet etter å ha deltatt på Guttas Campus. GC er et eksempel på et tiltak som virker, men har du sett på dokumentaren fra et opphold der, så skjønner du at det virker fordi det er faglig godt opplegg og at det er beinhardt arbeid fra de voksne og fra gutta som er der.

Og AP…? Dere overtok en teoritung iPadskole…!? Virkelig!? Bestem dere…

Jeg har som digitalentusiast med forkjærlighet for iPad fått mye kjeft de siste årene, men aldri fordi iPaden skaper en teoritung skole. Hvordan i all verden skal det å erstatte iPad med lærebøker i papir føre til en mindre teoritung og mer aktiv skole?!

Det jeg har erfart og mener å vite, er at alle de lærerne i profesjonen som er uenig med meg om eksempelvis bruk av digitale verktøy, har rett ut fra sin virkelighet. Vår profesjonelle utfordring er å eventuelt finne ut hva vi kan lære av hverandre.

Men vi har begge samme problem, nemlig at vi må bruke energi på de som konstant burde spist boller.

Nei, jeg sier ikke at folk ikke kan ha en mening om skole – det skal politikerne, foreldrene, skoleeierne med flere selvsagt ha. Men raske løsninger på komplekse problem stjeler tid og ressurser fra det vi i skolen skal bruke tiden på: å skape mest mulig relevant, meningsfull, stimulerende og lærerik undervisning for elevene våre.

Nå håper jeg du er ferdig med å fnyse i barten og heller faktisk lurer på hva jeg ønsker meg?

Jeg trenger penger, til alt mulig: lærebøker i papir, læremidler digitalt, kladdebøker, blyanter, penner, tavletusjer, 3D-printere, vinylkuttere, legobyggesett, keyboard til iPad og tilgang på god kunstig intelligens.

All kritikken kunne vært stilnet hvis det ikke var sånn at man må velge mellom lærebok i papir eller en halvgod digital løsning, eller om de utskjelte iPadene kom med et tastatur og en digital penn i tillegg.

Tilgang til KI er kanskje det mest aktuelle problemet: jeg har ingen reell sandkasse der jeg kan utvikle min og elevenes digitale praksis med god bruk av KI, fordi den koster penger.

Jeg ønsker meg den samme viljen til å satse på skole som da man brukte midler tilsvarende et statsbudsjett på å få bygget Bergensbanen for drøyt 100 år siden.

Med den viljen til å satse på skole skulle vi klart å gjøre noe med rekrutteringen til yrket og kampen for å holde folk i jobben.

Vet du hva som ikke hjelper? Politikere som til stadighet bommer på å vise oss lærere den tilliten vi fortjener.