Klassen min – det er mine barn hvor de nå oppholder seg

Søndag 11. september så jeg Dagsrevyens innslag fra skolehverdagen i Ukraina, som har vært herjet av krig i 7 måneder etter Russlands brutale invasjon. Det ble et sterkt møte med hva skole kan være.

Lærer  Aljona Starenko møter daglig opp til sitt tomme klasserom i Zaporizjzja sør-øst i Ukrania. Hun er full av optimisme og dedikasjon for jobben sin, der hun sitter alene og synger og spiller for barna hun skulle hatt rundt seg, eller kommuniserer med dem på nett.

I en reol på veggen har hun for hvert barn ei lita plasteske med bilde og tilgjengelige opplysninger om hvert barn.

Sofija er i Polen. Matsyk er kommet tilbake. Andre har flyktet til Nederland eller tryggere steder i Ukraina. For de som fremdeles er i byen våger ikke foreldrene å slippe barna ut på skoleveien av frykt for russiske soldater og granater.  3. klassing Maria følger undervisningen via sin iPad. Hun får god hjelp av bestemor Ljudmila, som nå bor med familien.

Slik skaper de skolehverdag og opprettholder en form for normalitet i et krigsherjet land.

Så hva er skole?

I et gyllent glimt, gjennom en enkel setning, formulerer Lærer Aljona hva skole dreier seg om. Skole er møtet mellom mennesker, som starter der barn er. Klassen min – det er mine barn hvor de nå oppholder seg.

Søren Kierkegaard har formulert dette avgjørende standpunktet på en treffsikker måte, i hans kanskje viktigste bidrag til moralfilosofien:

«At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst.

Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden.

Kierkegaards  imperativ, første ledd, betyr naturligvis også å møte barn og unge der de fysisk oppholder seg.

Gjeldende skolesystem i Norge krever derimot at barn fysisk er til stede på skolen. I motsatt fall blir de utstøtt, definert som adferdsproblem eller meldt til barnevernet. Det norske skolesystemet, holdt opp mot Kierkegaard, svikter, både mot første og andre ledd i hans moralfilosofi.

Underlagt et slikt system blir hjelperen ute av stand til å møte barna der de er. Og ressursene som settes inn er invalide eller bortkastet.

Det er jo ikke slik at barna er borte selv om de av gode grunner ikke er i stand til å komme seg til skolen, definert som et fysisk sted. De kan være angstfylte og ulykkelige, ha store forpliktelser hjemme, være opptatt av interesser og talenter som skolen ikke verdsetter, bli utestengt eller mobbet av medelever eller lærere, eller skremt bort av skolens nådeløse vurderingssystemer, krav om progresjon og resultater.

Det blir satt inn store ressurser på å tvinge barna til skolen, på tross av tungtveiende grunner  til at barna ikke makter å være der. Overraskende nok er fagmiljøet Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger blant verstingene. De har utarbeidet 10 råd ved skolevegring, som de kaller dem.

Her er fire av rådene.  

• Utøv et mildt press. … 
• Ikke gjør det for attraktivt å være hjemme. … 
• Ta med barnet til legen. … 
• Framsnakk skolen

Framsnakk skolen? Hallo! Kjære foreldre. Framsnakk skolen, så blir alt bra.

Og si det samme til barna, uten hensyn til

• barns utmattende oppgaver hjemme som omsorgsperson til rusavhengige eller psykisk syke foreldre
• barnets egen angst og sykdommer
• møte med skolelærere med mangelfull eller sviktende innsikt i barns grunnleggende behov for trygghet, omsorg og verdighet
• mobbing fra lærere eller medelever
• nådeløse og aldri hvilende vurderingssystemer for daglig rangering, så vel som brennemerking for livet gjennom standpunktkarakterer og eksamen
• undertrykking, devaluering og manglende respekt for barnets personlige interesser og talenter
• påtvungne lekser som griper ubarmhjertig inn i barns fritid, behov for hvile, lek og rekreasjon og familieliv. 
• politisk og administrativt maktmisbruk som behandler barn og unge som brikker i systemet og definerer dem som skulkere, adferdsproblemer eller skolevegrere.

I kontrast til Læringsmiljøsenteret legger professor ved Universitetet i Sørøst-Norge, Marie-Lisbet Amundsen, ansvaret på skolen og skolesystemet. Hun har forsket på ufrivillig skolefravær, og oppsummerer:

– «Skolen som organisasjon må endres. Den er for teoretisk og rigid og blir mer og mer prestasjonsorientert.»

Inge Eidsvåg, en nestor og kapasitet innenfor norsk skole og samfunnsliv, sier rett ut at Kunnskapsskolen med sitt krav om innordning under systemfaktorer som effektivitet og politisk bestemte resultatmål hindrer læreren fra å opptre etisk og gjøre det som er rett i møte med andre mennesker. Menneske først, så lærer er overskriften på en av Eidsvåg sine bøker. Uten en varm og omtenksom lærerstand vil vi få et kaldere og hardere samfunn, hevder han.

«Systemer», skrev filosofen Nina Karin Monsen i Aftenposten 25.7.1999, ”har ingen moral. Følelser er ikke relevante for systemet, verken de hjelpetrengendes eller de ansattes. …. Systemet har verken selvreflekterende evne eller selvinnsikt. Det er bare hvis man satser maksimalt med selvstendige, frie og moralske enkeltpersoner i en befolkning at et system kan holdes under kontroll. Det er bare da de blir seende nok til at de oppfatter hva de selv gjør, og hvilke virkninger de har på andre.» 

Barn og unge i Norge møter allerede et kaldere og hardere skolesystem, drevet fram av kyniske statsråder som Hernes og Clemet, og ukritisk videreført av SV, Venstre og Arbeiderpartiet.

Menneske først. Så lærer, sier Eidsvåg. 

Men i dagens skolesystem har menneske og moral ingen plass.

Systemslave først. Så lærer, gjelder for norske lærere i dag.

For dette betaler både lærere og barn og unge en høy pris.

Hvor lenge har norske lærere og skoleledere tenkt å underkaste seg et slikt system uten å gjøre opprør?