Om boka Læringsidentitet av Øystein Gilje

Øystein Gilje er professor i pedagogikk ved Universitetet i Oslo, Institutt for lærerutdanning og skoleforskning.  Han har arbeidet med ungdom, teknologi og læring i over 30 år. Siden 2004 har Gilje vært ansatt ved UiO, og har tidligere erfaring som lærer på ungdomstrinnet og som journalist i NRK.

Professor Gilje er en av hovedinnlederne på NKUL 2022. Temaet er Digitalisering i grunnopplæringen – hva vet vi?

Gilje kommer våren 2022 også ut med ny bok. Tittelen på boka er Læringsidentitet – elevmedvirkning i den digitale skolen.

«Kanskje du skal anmelde denne boka til kommende utgave i SkoleMagasinet»? skrev redaktøren til meg for en tid tilbake. Det stilte jeg meg positiv til. Problemet var bare at deadline for artikkelen kom før boka ble tilgjengelig. Hva gjør man da? Det går vel ikke an å anmelde en bok man ikke har lest?

Nå. SkoleMagasinet hadde i forkant av utgivelsen fått innsyn i forord, innholdsfortegnelse og innledningskapitlet i den nye boka. Så jeg får ta det derfra. Det betyr at min artikkel ikke kan bli en fullverdig anmeldelse av boka, men heller en betraktning omkring sentrale problemstillinger som boka tar opp.

Krevende, men nytenkende, var det første som slo meg.

Læringsidentitet. For egen del hadde jeg ikke sett denne sammenstillingen av ord tidligere.

•  Læring, ja.
• Og identitet, ja.
• Men Læringsidentitet? Nei.

Etter å ha studert den tilgjengelige delen av Læringsidentitet, er jeg fremdeles ikke helt sikker. Men måten boka er bygd opp på trigger definitivt mine forventninger om at den både kan stimulere fruktbare diskusjoner og kanskje komme med noen nye svar.

Kapitlene har følgende overskrifter:

• Identitet og ungdom
• Den digitale ungdommen
• Ungdommen som elev
• Læringskontekst
• Å bli et lærende individ og
• Å lære for fremtiden

Den første delen gir kunnskap og innsikt fra medie- og ungdomsforskning. Gilje argumenterer for at lærere trenger dette for å forstå hele ungdommen og legge til rette for læring. Lærere må vite hva som skiller formell utdanning og læring på uformelle arenaer. Å skape en identitet som lærende bygges på tvers av formelle og uformelle læringsarenaer.

Skole er altså ikke bare skole, men betyr å åpne vindu mot verden, som det så fint heter i formålsparagrafen.

Det går videre fram av boktittelen at forfatteren forutsetter en digital skole, og at den må bygge på reell elevmedvirkning. Både åpning mot verden og reell elevmedvirkning er historisk sett av skolens definitivt svake, for ikke å si svarte sider. Hvordan tenker forfatteren seg å integrere disse to forsømte, men sentrale elementene i den formelle utdanningen?

Og hva legger han i begrepet den digitale skolen? På langt nær alle er begeistret for den.

To av styrkene til boka skal være nevnt til slutt.

1. Læringsidentitet er på ca 150 sider. Formatet gjør boka overkommelig for både lærere og andre som jobber med og for barn og unge. Til fagbok å være flyter språket lett. Henvisninger og referanser er på plass, men uten at det stykker teksten for mye opp.
2. Gjennom boka møter vi mange ungdommer, hentet fra tre store forskningsprosjekter; «Making a filmmaker», «Barn og unges læringsforløp i Groruddalen» og «Læring på tvers». Møtene med de unge framstår som levende og aktuelle eksempler på hvilke gleder og utfordringer dagens ungdom har i livet.

En av dem er Morten. Han hadde hatt tøffe år på ungdomsskolen og slitt seg gjennom med et karaktersnitt på litt over 2. Lærerne forstod ham ikke og hva han strevde med. Etter et år som lærling i videregående gikk Morten en junidag ut på verandaen hjemme og viste konvolutten med et karakterkort med nesten bare firere og noen få femmere til moren sin. «Og jeg husker det så godt. Hvordan jeg gikk ut av den åpne døra og så skrek jeg så det ljoma over hele Oslo»

Hva hadde egentlig skjedd?