Digital kompetanse i en ny tid

Innledning

Professor Ola Erstad tok utgangspunkt i at dagens ungdom er oppvokst med internett og digitale medier som en integrert del av hverdagen. Det inkluderer sosiale medier, sosiale nettverk, tekstproduksjon, delingskultur og nye måter å fremstille seg selv på, med mobilen som plattform.  De unge bruker mer tid enn noen gang på teknologi. Teknologien er en del av dem og binder det hele sammen.

Men deres digitale hverdag har ikke stort med skole og skolelæring å gjøre. For på skolen låses teknologien inn i mobilhotell.  

Hvordan skjer læring i det 21. århundre.

Erstad deler inn ungdoms ulike arenaer og former for læring slik:

• Formell læring. I institusjoner. Definert av andre enn en selv.
• Ikke-formell læring. Organiserte aktiviteter utenfor skolen (sport, speider ++) Voksenstyrt.
• Uformell læring. Hverdagspraksiser som innebærer læring. Selvinitierte.

Gjennom forskningen til Erstad og samarbeidspartnere spør de: Er disse arenaene og formene for læring konkurrerende? Eller kan de spille på lag? 

Læring og identitet

Læring er nært knyttet til konstruksjon av identitet. Og identitet forhandles i samspill med omgivelsene.

Læring endrer seg over tid. Læringsidentitet kan studeres som  Life-wide, Life-deep og Life-long.

Hvordan kan et læringsmiljø bygges rundt en slik forståelse av læringsidentitet?

Tar skolen høyde for ulike læringsforløp? Og gir læreplanen med sin lineære og målstyrte oppbygging fram mot en sluttvurdering dagens skjermgenerasjon nødvendig hjelp?

Hva er et læringsmiljø?

Et læringsmiljø består av mennesker, aktiviteter, ressurser, innhold og resultater.

Et læringsmiljø utspiller seg online og offline, innenfor og utenfor skolen.

Hvor er grensene mellom disse?  Hvordan kan en få til koblinger på tvers av deltakelsesarenaer? Hvordan kan de lærendes fortellinger om seg selv mobiliseres som en ressurs? Og hvor viktig er teknologi i læringsprosessen?

Den   norske læreplanen fra 2020 kalles Fagfornyelsen og er bygd på på samme lest som Kunnskapsløftet  fra 2006. På disse 15 årene har noe fundamentalt endret seg, sier Erstad. Den teknologiske utviklingen har forandret samfunnet med stormskritt og vi har en helt ny generasjon ungdom.

Skolereformer må peke framover.

Da er det nødvendig å spørre: Er en tilbakeskuende læreplan brukbar i vår tid?  Eller trenger vi en helt ny type læreplan?   

Skolereformer i mange land peker framover på en helt annen måte enn den norske tilbakeskuende.  Erstad viser blant annet til Finland:

”The new core curriculum recommends learning environments and pedagogies that are based on experiential, integrated and student-centered learning, modeling real-life inquiry and problem-solving with relevant social and material resources.” (Rajala, & Kumpulainen, 2017)

Læring skjer over alt, i skole, hjem og på fritid. Erstad argumenterer derfor for at vi ikke bare kan bruke skolen som målestokk for læring!

Å innse betydningen av dette samspillet er avgjørende for hvordan vi forstår læring blant unge i det 21. århundret.  Læring i vår tid må skje i samarbeid mellom skoler, museer, bibliotek, hjem, arbeidsliv og nettfora – med teknologien integrert.

Digital kompetanse i skolen dreier seg ikke lenger om tilgang,  men om å  manøvrere  i en tid der sterke kommersielle krefter ser på skolen som et stort marked, og teknologigigantene er i ferd med å invadere skolen gjennom sine plattformer og innsamling av opplysninger som de videreselger.

Oppsummert 

Prosjekter som professor Erstad har ledet og evaluert, konkluderer med at lærere ser på samspillet mellom skole og omgivelsene som viktig, men er usikre og tildels hjelpeløse på hvordan de skal gripe det an didaktisk. Læringsaktiviteter innenfor og utenfor skole skjer av og til i et samspill, men ofte sporadisk, og mange ganger ikke.

Grunnleggende er det i dagens skole en motsetning mellom ungdomsperspektivet, der det digitale er en integrert del av deres identitet og væremåte, og det pedagogiske perspektivet, der det digitale betraktes som objekter og ting, illustrert med mobil-hotell der skoler stenger ute mediehverdagen ved at elevene leverer inn sine mobiltelefoner når de kommer til skolen  og får de igjen når de drar hjem.

Utfordringen er å gi barn og unge kritisk innsikt og kraft til selv å kunne ta styring over sine digitale liv. Da må skolen være koblet på de erfaringer som barn og unge gjør seg når de vokser opp i en digital kultur og komme under huden på hvordan det faktisk er å vokse opp i en slik digital kultur.