Aldri fred å få

Fra barn i Norge er omtrent ett år gamle, eller knapt nok det, blir de kastet ut fra heimen og inn i et institusjonshelvete som for de fleste varer fram til slutten av tenårene. Det meste av sin våkne tid i oppveksten tilbringer barna i barnehage og skole. Som ikke det er nok, har myndighetene funnet opp et kvasifrivillig system kalt skolefritidsordning (SFO) for å fange opp potensiell fritid tid før og etter skoletid. Ordningen ble lovfestet i 1998.

For å vri siste rest av energi ut av barna, har en rekke organisasjoner grepet sjansen til å tilby såkalt leksehjelp, som er markedsført som gratis hjelp til skolearbeid etter skoletid. Også private firma ser sitt snitt til å tjene penger på lignende tilbud. Leksehjelp finnes både der du bor og som et digitalt tilbud, som det heter i reklamen.

Og så blir man overrasket over utslitte og stressede barn?

Tid for nytenkning

Det er tid for å se med friske øyne på hvilke elementer som ligger innbakt i barn og unges institusjonsliv, og ikke minst på totalbelastningen.

Jeg har lang og bred erfaring som lærer og skoleleder, og har senere jobbet mye ute på skoler, som veileder i nasjonalt veilederkorps og skolevurderer for Utdanningsdirektoratet.

Min mest utbredte og bekymringsfulle observasjon er denne:

Barn og unge i Norge lever fra ettårsalder og opp til slutten av tenårene daglig med kontinuerlig støy og forstyrrelser i en verden fylt opp av mange mennesker, som regel på begrenset plass.

Det har gjort meg direkte vondt å se hundrevis av barn og unge i skoler på hvileløs jakt etter et sted å finne ro og fred. Men det inngår ikke i skolens konsept. Knapt nok i barnehagen.

Den norske hjerneforskeren Kaja Nordengen skriver i sin bok Hjernen er stjernen at ingen klarer å gjøre to ting samtidig. Hjernen kan bli paralysert hvis du forsøker å gjøre noe mens du fortsatt jobber med noe annet.

– Alt handler om oppmerksomhet og prioritering, Effektiviser hverdagen din ved å gjøre en ting om gangen, sier Nordengen.

I et klasserom er det umulig å lære noe på grunn av all multitaskingen som finner sted. Fokus flyttes hele tiden.

Det skjer alltid noe uventet i klasserommet. Når læreren snakker eller stadig avbryter, når en kjekk gutt eller jente tiltrekker seg oppmerksomhet, når noen sender lapper, når noen må på do, når rektor plutselig kommer med en beskjed.

Dette er læringsfiendtlig, fordi hjernen vår ikke kan multitaske i så stor grad med hensyn til oppmerksomhet. Klasserommene stresser hjernen og senker vår effektivitet og mulighet til å tenke både korte og lange tanker. Våre klasserom har i sin natur ikke mulighet til å fungere.

Trengsel og knuffing er for de fleste også en del av skoleveien. De er så å si dømt til forvaring i et liv med kontinuerlig overvåking, støy og stress gjennom hele sin oppvekst.

Hvor er stillheten?

Hva er stillhet? spør Erling Kagge i sin bok Stillhet i støyens tid. Hvorfor er den viktigere enn noen gang?

Også barn og unge trenger stillhet og mulighet for kontemplasjon og fordypning. Etter min mening trenger de det mer enn tidlig innsats, mer enn utvidet timetall, mer enn lekser, mer enn alskens ekstra tilbud.

Ønskene om stille rom i barns liv er et eksistensielt svar på barns grunnleggende behov.

Hvordan skal de ellers kunne finne tid til å kjede seg, utvikle sin kreativitet, leke, tenke lange tanker, finne ut av seg selv, indre ro og sin vei i livet?

Under over alle under

Men under over alle under. Mens jeg sitter på biblioteket i Tønsberg og skriver på denne artikkelen, så opplever jeg at det faktisk går an å drive skole på en måte som ivaretar slike grunnleggende behov.

Biblioteket har mer enn hundre arbeidsplasser spredd rundt i det lyse og inspirerende lokalet. Ved et bord rett foran meg satt ei ung kvinne med en kaffekopp og Macen sin. Plutselig kom tre jenter og slo seg ned ved siden av henne. De hadde tydeligvis noen spørsmål de ville ha svar på. Så gikk de tilbake dit de kom fra. Noen minutter senere kom to gutter i samme ærend.

Noen minutter senere kom det ei ny gruppe unge og slo seg ned ved samme bordet. Sammen spiste de lunsj, mens praten gikk lett.

Jeg måtte bare stille kvinna det spørsmålet som først falt meg inn:

– Er du lærer?

– Ja, jeg jobber på en ungdomsskole, og i dag har vi arbeidsdag her på biblioteket med mine elever i 9 Klasse.

Svaret var både befriende og en bekreftelse på det som jeg tror på og har skrevet bok om:

Barn og unge elsker å lære. Vi skylder bare å gi dem omgivelser som stimulerer til fordypning og ro, til å formulere sine spørsmål og tanker og til å få hjelp når de trenger det.

Det minte meg om et gullkorn fra ei jente på ungdomsskolen i min tid som kommunalsjef på Tjøme:

«Noen ganger glemmer lærerne å passe på hele tiden, og så blir de bare med oss og finner ut ting. Det er ganske gøy».

Både lærere og elever kan med fordel glemme seg mer bort på denne måten.