Clement-klemma

Eldar Dybvik, pedagog
Eldar Dybvik, pedagog

I 2024 river mange seg i håret og spør om grunner til økende rapportering av uro og vold i skolen, trusler og mistrivsel i klasserommene, mer mobbing og tusenvis av barn og unge som finner skolen så utrygg og meningsløs at de ikke orker gå dit, selv om de vil.

I den offentlige debatten florerer bortforklaringer; de fleste misvisende og primitive. For skolens problemer skyldes ikke mindre innsats på lesing, der Norge fremdeles scorer over gjennomsnittet i OECD.

Heller ikke at barna mangler respekt for læreren som sjef, eller for lite herding og trening på å ha det vondt. Siviliserte samfunn forlot slike metoder tidlig på 1900-tallet. Det skyldes ikke vanskelige og kravstore foreldre, som selvsagt skal si fra når barnet har det vondt eller lider på skolen.

Det nytter ikke å skylde på pandemien, som traff oss alle. Barn og unge måtte urettmessig bære de tyngste børene, som politikere nå har redusert til «kunnskapshull». KI og juks kan heller ikke ta skylda. Skolens tradisjonelle vurderingsformer har alltid premiert KI-lignende elevbesvarelser, og forsømt å dyrke fram barn og unges personlige signatur. Bare spør Jon Fosse.

Vanskene med å drive skole kommer heller ikke primært av digitaliseringa i samfunnet, som rammer oss alle. Og minst av alt hjelper forbud mot mobiltelefonen, som den siste kunnskapsministeren klynger seg til som redningsplanke.

Systematisk hets og nedsnakking av barn og unge og familiene hjelper ikke, enten det kommer fra politikere, i redaktørstyrte medier, på sosiale plattformer eller i kommentarfeltene.

Hver for seg og sammen illustrerer selvsagt det som er nevnt ovenfor krevende tegn i samtiden. Disse må vi alle lære å forholde oss til, uavhengig av alder og klasse. Men det rettferdiggjør ikke stadig nye forbud i skolen.

For å finne roten og hovedårsaken til de eskalerende problemene i skolen, må vi gå til Clemetklemma.

Hva er Clemetklemma?

Clemetklemma representerer det skiftet i skolen der barns grunnleggende behov ble byttet bort mot (test og målbare) grunnleggende ferdigheter i noen få fag.

Hovedarkitekt var Høyrestatsråd Kristin Clemet, i tospann med Ap-politiker og direktør for Utdanningsetaten i Oslo Astrid Søgnen. Omveltningen ble støttet og systematisert under byråkratisk ledelse av Petter Skarheim, direktør i Utdanningsdirektoratet (2004-2016) og senere departementsråd i Kunnskapsdepartementet (2016-2022).

Som resultat ble omtrent hele grunnutdanningens verdigrunnlag, slik det er formulert i skolens formålsparagraf og overordnet del av læreplanen, utradert fra skolens praksis. Med i dragsuget gikk også danningsperspektivet, de praktiske fagene, kunst og håndverk og musikk. For barn og unge kan skolen i dette regimet best beskrives som uregulert tvangsarbeid på en poengfabrikk; brukt som maktpolitikeres råvare for å bli best på internasjonale undersøkelser.

Peder Haug har fulgt utviklingen i skolen lenge. I en artikkel i Sunnmørsposten 21. februar 2024 kommenterer han utviklingen etter læreplaner som Reform 97, Kunnskapsløftet 2006 og Fagfornyelsen 2020.

«Medisinen i skulen har lenge vore tidlegare teoretisering og akademisering og meir teoretisering og akademisering. Det gir ikkje berre nokre fag ei dominerande stilling og status. Det gir også bestemte typar kunnskapar og forståingar eit herredøme som pregar heile skulen. Skulen har vorte smalare.

Det har skapt ein skule som ikkje utfordrar heile eleven og ein skule som ikkje tek omsyn til eller veit kva føresetnader elevar flest har for å møte desse utfordringane. Det bryt klart med kravet i § 1–3 i Opplæringslova om tilpassa opplæring».

I boka Bidrag til en skole utenfor boksen (2023) oppsummerer jeg i kortform utviklingen fra tusenårsskiftet slik:

«Kunnskapsløftet, den politisk bestemte mål – og resultatstyringen, det stadig ekspanderende regelverket og byråkratiet, rapporteringen og den aldri hvilende vurderingen har tappet en hel generasjon for livsgnist og lærelyst. Faglig sett kan drømmen om bedre resultater i perioden betegnes som en fiasko. Menneskelig sett en tragedie.»

Hva trenger barn og unge?

Ifølge WHO har barn fem typer behov som alle er grunnleggende:

  • Emosjonelle og sosiale behov
  • Ernæringsbehov
  • Beskyttelsesbehov
  • Læringsbehov
  • Behov for helsehjelp

I boka Skolens omsorgssvikt (s. 19-20) viser Ole Martin Moen hvordan skolen gjennom å konsentrere seg ensidig om skolefaglig læring, forsømmer å ivareta barns og unges øvrige grunnleggende behov. Gjennom det vil skolen skade barn og unge som er tvunget til å gå der.

Som eksempler nevner han trakassering, nedverdigelser, trusler og vedvarende skadelig stress. Ikke minst skyldes dette karaktersystemet, som preger barns liv fra de er 12-13 år gamle. En daglig og kontinuerlig strøm av vurderinger dominerer ungdomstiden. Karakterskalaen er ikke begrenset til en nøktern beskrivelse av måloppnåelse, som tilhengerne hevder, men innebærer også eksplisitte normative bedømmelser, fra 6 som betyr fremragende, til 2 eller 1 som svimerker ungdom som et dårlig/svært dårlig menneske.

Det hjelper ikke at Høyres tidligere statsråd Jan Tore Sanner mener han har behov for å vite hvor barn og unge står, når vi allerede vet at karaktersystemet systematisk trykker minst halvparten av våre unge ned i gjørma. Skolens belønningssystemer tar heller ikke hensyn til årsakene til at barn eventuelt presterer lavt. Daglig forsterker Clemetklemma opplevelsen av å være dum, ubrukelig og verdiløs.

Barn kan reagere på den sviktende omsorgen på ulike måter, skriver Moen. Ved å koble av oppmerksomhet og følelser, resignasjon og apati, uro og forsøk på å få kontakt, konsentrasjonsproblemer og vansker med å sitte stille, aggresjon mot de ansvarlige, vold, hærverk eller selvskading, eller med overdreven tilpasning og sykelig opptatthet av at alt må være perfekt.

Det massive kravet om å prestere skolefaglig overstyrer også barn og unges grunnleggende behov for fritid, sport, lek, tid i naturen, sosialisering, besøk til besteforeldre, hvile, søvn og mulighet til å håndtere de mange utfordringer unge står overfor i dag.

Guttene i prosjektet Guttas Campus gir smertelig uttrykk for hvordan skolens svimerke har preget dem. Men prosjektet viser også hvor fort og mye de kan lære når de blir sett, fulgt opp og får jobbe med sine personlige mål, i møte med klare forventninger kombinert med raus bekreftelse, klemmer og varme.

Sakte, for noen nærmest med vantro, innser nederlagsdømte og utstøtte gutter at det har skjedd noe. De utvikler kameratskap, indre oppdrift og viljestyrke og opplever at de kan tro at de verdifulle og få igjen tro på framtida. Det skolen forsømte i 10 år for disse guttene, er det altså mulig å gjøre noe med. Nøkkelen ligger i å møte ungdom med bredden av deres grunnleggende behov.

I min bok Magiske Maitri, bidrag til en skole utenfor boksen (2023) har jeg enkelt sagt integrert sentrale elementer fra prosjektet Guttas Campus i skolens hverdagspraksis. Det er mulig, og behøver heller ikke koste skjorta.

Jeg hevder at skolen skal være varm og vennlig nok til å ta imot og omfavne alle. Skolen skal ha plass for mennesker med ulike interesser, for fremgang, motgang og gleder og la det genuint menneskelige stå i sentrum.

Magiske Maitri er en skole der hvert barn får sette sin personlige signatur på sin skolegang, får bruke den tiden de trenger for å finne seg selv og sin vei i livet. I tråd med skolens formål argumenterer jeg for en skole som lar barna jobbe med det Martin Modeus (2022) kaller menneskets tre grunnrelasjoner. De to første dreier seg om relasjonen til sitt eget liv og til sine medmennesker. Dette samspillet blir rørende illustrert i filmen Ibelin, som handler om gameren Mats Steen. Mats døde av en muskelsykdom bare 25 år gammel. Foreldrene trodde han hadde levd et ensomt liv, helt til de begynte å få meldinger fra spillevennene til Mats – fra hele verden. Det åpnet helt nye perspektiver.

Den tredje grunnrelasjonen har vi til skaperverket; naturen, vår felles klode som barn og unge skal forvalte og ta vare på, og som vi voksne har etterlatt dem i mildt sagt miserabel tilstand. Skolen, og livet, handler om disse tre grunnrelasjonene og samspillet mellom dem. I smått og stort.

I fortsettelsen av det må skolen ta innover seg det enkle, men avgjørende faktum at mennesker er ulike. Det går rett og slett ikke an å drive en meningsfull skole for dagens unge uten å forlate A4-skolen, klasseromsskolen, likhetsskolen. Kall det hva du vil.

Motsatt av haukene er jeg sterkt imot at barn og unge skal støtes ut av skolen, straffes med primitive ordninger som fraværsgrense, karakterer i orden og oppførsel, eller sendes til spesialskoler, oppdragelsesanstalter eller ungdomsfengsler på ei øde øy.

Løsningen derimot, slik jeg skriver om, ligger i å velte om på selve grunnelementene i den såkalt «normale» skolen. Skolen må ut av de trangbodde klasserommene, trappe ned den ordinære, lærerstyrte undervisningen, løse opp den rigide timeplanen og forkaste utdaterte vurderingsordninger.

Det betyr at skolen må ha rom og muligheter for veiledning, variasjon, beskyttelse, ro og stillhet, ernæring, følelser, vennskap og kameratskap, fleksibilitet og tilpasset opplæring, og ikke minst, involvering av lokalmiljø og foreldre.