Det digitale paradoks

i første setning i opplæringsloven (skolens formål) står det: «Opplæringa i skolen … skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører mot verda og framtida».

For å få til dette har kunnskapsministeren bestemt seg for å forby mobiltelefoner i skolen, men hva er en mobiltelfon? Hvordan ser verden og framtida ut? Og hvordan skal skolen åpne dørene dit?

Hva er en mobiltelefon?

Dagens mobiltelefoner er nesten uten unntak en smarttelefon. Den kom for alvor på markedet i Norge i 2008. Smarttelefonen kombinerer blant annet telefon, datamaskin, fotoapparat, internettilgang, lagringsmuligheter og nye måter å samhandle med omverdenen på.

Via en mengde apper gir den tilgang til ulike offentlige og private tjenester, som nettbank, skatt og helse, offentlige sakspapirer og utredninger, leksikon, politikk, nyheter, aviser og tidsskrifter. Det finnes også apper for kart, spill, grupper for smått og stort, sosiale medier, netthandel, turistattraksjoner, transport og reiser, filmer og strømmetjenester, for å nevne noe.

Hvordan ser verden og framtida ut?

Ifølge en artikkel i Forskning.no (april 2023) bærer mer enn 96 % av befolkningen i Norge hver dag en smarttelefon med seg i hånda, i lomma eller i veska.

I 2024 vil alle barn i grunnskolealder være født etter at smarttelefonen ble introdusert i landet vårt. De er født inn i en stadig mer teknologisk og digital verden uten å ha bedt om det. Det er vi, de voksne, og de som styrer, som har gitt barn og unge denne verdenen.

Den digitale verden er ukjent, krevende, full av muligheter og potensielle farer. Men den er der, og gjør at gamle mestringsstrategier og metoder ikke fungerer lenger. For å møte disse utfordringene må også skolen tenke grunnleggende nytt.

Det er en grov feilslutning og undervurdering av barn og unge å påstå at deres møte med datateknologi først og fremst er innrettet mot å forstyrre lærernes undervisning.

Hvordan skal skolen åpne dører mot verden og framtida?

Skolen har en tung tradisjon for å møte vansker og nyvinninger med forbud. https://www.tb.no/alt-skoler-elsker-a-forby/o/5-76-1145859

Ei gruppe høyrøstede skolefolk og aparte kjendiser tar nå nok en gang til orde for at skolen skal stikke hodet i sanden og ty til forbud.

Spørsmålet blir da: Hvem skal lære barn og unge å takle ei komplisert digital verden og møte ei teknodominert framtid med få faste holdepunkter om skolen lukker døra og håper det skal gå over.

Og vil kunnskapsministeren virkelig slå seg på lag med de som feiger ut og ty til det dårligste alternativet av alle? Forbud.

Hvem skal lære barn og unge å navigere i møte med overvåkingskapitalisme, fake news og kontinuerlig vurderingspress om ikke lærerne gjør det? Hvem skal sørge for at de er sikret personvern og vern mot å bli utnyttet av grådige markedskrefter om ikke kunnskapsministeren og digitaliseringsministeren setter kreftene inn her?

Vi må se i øynene at den gamle skolemodellen med klasseromsundervisning, lektorer i opphøyet posisjon med plansjer og pekestokk ved kateteret, med begrenset kontakt med barn som sitter stille hele dagen i time etter time, år etter år, med tindrende øyne, lukket munn og hendene lydig opp i været, har spilt fallitt og er ugjenkallelig over. Heldigvis.

For ett er sikkert. Den duger ikke i en verden med raske teknologiske og samfunnsmessige endringer. Denne utviklingen kommer ikke til å gå over av seg selv. Tvert imot. Det blir verre, om ikke skolen stiller opp og går sammen med de unge inn i ukjent framtid.

Det er mye snakk for tiden om tillit til lærerne. Vel og bra. Men det er ingen garanti for at barn og unge får det de trenger.

Det får de først når lærerne kommer ned på gulvet, ut i verden, støtter de unge, finner nye læringsarenaer, inviterer inn nye samarbeidspartnere og griper de muligheter digitale verktøy gir.

Det betyr ikke at læreren skal være psykologer, sosialarbeidere og renholdere, som enkelte i Norsk Lektorlag flåsete holder opp som skremsel.

Men lærere skal som ramme om sin faglighet også være lyttende, oppmerksomme og deltakende medmennesker. Hvis ikke får de finne seg noe annet å gjøre.

Det er de unge som står overfor de virkelig store utfordringene. De unge skal ta over en skakkjørt verden, skapt av grådighet, utbytting og politisk uforstand. Det er en kamp om verdier, jordas tåleevne og medmenneskelighet. Der skal skolens folk være i front.

Og kunnskapsministeren? Hun skal stå last og brast på barnas side og åpne dører mot verden og framtida for dem. Hva skal vi ellers med henne?