Skjønner ikke politikere at 6-åringer har ulike behov?

Klasserommets kompleksitet

Det går ca. 60 000 elever i første klasse i Norge. Disse er fordelt i ulike klassestørrelser med snitt på mellom 20 og 25 i hver klasse, med normalt én eller to pedagoger. Alle elevene er uvanlige – det finnes ikke noe slikt som en vanlig elev – hvem andre enn politikere tror det? Det betyr at tusenkunstnerne som kalles lærere, skal balansere 25 unike behov i sitt klasserom, i hver time.

I et gjennomsnittlig klasserom med 6-åringer er det store forskjeller blant elevene: Noen har lest bøker og kanskje skrevet tekst i et par år allerede, mens andre ikke vet hva en bokstav er eller hva den skal eller kan brukes til. Noen har ingen problemer med å sitte stille en hel time, mens for andre er det helt umulig – «Jeg vil ikke sitte stille, jeg vil leke!» To–tre elever har innvandrerbakgrunn, én av dem med krigstraumer fra Ukraina – og det fins elever med utfordrende hjemmeforhold som gjør konsentrasjon til en vrien øvelse. Hvem kan fokusere på tom mage? Elevenes finmotoriske ferdigheter spriker dessuten fra nydelige tegninger og bokstaver til ikke å kunne holde en blyant. For enkelte – dersom de ikke har fått det allerede – er en utredning for ulike diagnoser, f.eks. lese- og skrivevansker, uunngåelig en gang utover i skoleløpet.

Rent prinsipielt: Med en så sammensatt gruppe – ønsker man få eller mange muligheter for å tilpasse til den enkeltes behov?

Mestring og motivasjon

All vår erfaring tilsier at mestring trumfer alt. Uten mestring – ingen motivasjon, glede, håp eller utvikling. Derfor MÅ og SKAL vi legge til rette for mest mulig mestring – for alle.

Ikke bare for de elevene som har kommet så langt i sin motoriske utvikling at det går som en LEK å skrive bokstaver for hånd, eller de som alltid gjør som de voksne vil, enten det gjelder å sitte rolig på stolen sin, motta beskjeder eller være stille når man skal. Det handler vel også om hvordan vi kan legge til rette for at Marcus i 1a skal få skrive ned all den kunnskapen han har om for eksempel gjedda? Han som er eksperten på denne fisken i klassen, men som synes at det å skrive bokstaver med blyant er meget vanskelig – så vrient at han gir opp med den første bokstaven … ikke så rart, for «g» er motorisk vrient for mange å få ned på papiret, i alle fall når du er seks år.

Men – på tastaturet klarer han å skrive ned alt han kan – at gjedda har to tusen tenner, den er grønn med hvite prikker, den spiser nesten alt, inkludert sine egne unger.

Politikere, skuespillere, jurister og andre forståsegpåere som hevder at digitale læringsverktøy er «skadelig» for de små i skolen, skulle fått lov til å oppleve slike mestringsøyeblikk – når Marcus står med den selvskrevne Gjedde-boka i hånda og forteller andre elever om hva de må gjøre om de får ei gjedde på kroken! Det er så mange «Marcuser» i klasserommene våre, som trenger at vi lærere vurderer, tilrettelegger og bruker det verktøyet som VI LÆRERE mener er best for elevene i de ulike læringssituasjonene.

Riktig verktøy til oppgavene – du kan ikke skru med en hammer, du må ha skrujern eller drill. Det er viktigere for Marcus å mestre språket enn at han absolutt skal mestre det gjennom blyant og visk – når det ikke funker for ham.

Pedagogens frihet

Vi har drivende gode klasseledere og lærere i første klasse, enten de bruker digitale verktøy eller ikke. Elevene våre kan få gode, eller dårlige, resultater på nasjonale prøver, PISA, PIRLS eller andre undersøkelser både med og uten skjerm. Men – for å være en god pedagog trenger man en viss metodevariasjon for å ta vare på alle elevene. Hvorfor skal politikere eller andre begrense pedagogens frihet?

Når man vet at konsentrasjonsspennet til en seksåring ligger på 5–8 minutter, og at en seksåring må ha hyppig endring av aktivitet? Når man vet at aktivitetene gjerne skal være varierte og utvikle ulike egenskaper hos eleven, som fantasi, kreativitet, skapertrang og selvtillit? Når man har sett gjentatte ganger at Albert og Line gjerne kan få akkurat samme oppgave, men produserer på forskjellig nivå, med forskjellig tempo, med vidt forskjellige metoder?

Hvor fantastisk kan en blyant være? For alle seksåringer?

Teknologiens muligheter i begynneropplæringen

Med kravet om tilpassa undervisning som bakteppe – hva er digitale verktøys store fordeler?

Noen digitale verktøy er adaptive – som betyr at nivået på oppgaver justeres etter elevens ferdigheter. Man kan bruke talesyntese – som betyr at eleven får lest opp bokstaver, ord og setninger etter hvert som man skriver. Den kan justeres etter elevens behov – noen elever trenger det ikke i særlig grad, mens andre har god nytte av det gjennom hele grunnskolen.

Metodevariasjon – de digitale verktøyene trykker på mange knapper for å utvikle språket hos eleven, og variasjon er motiverende.

Tempovariasjon – siden elevene befinner seg alle steder på utviklingstrappa, vil arbeidstempoet være svært varierende, og det tar teknologien høyde for.

Å digge ulikhet

Når en god fotballtrener skal utvikle et lag, så er øverste prioritet å finne de gode egenskapene til spillerne, slik at de fungerer godt sammen, og gjerne dempe svakhetene. Det er dessuten sånn at spillerne ikke trener på det samme – midtstopperens trening er annerledes enn spissens eller keeperens – de trenger forskjellige virkemidler og øvelser for å utvikle seg selv optimalt. Til sammen vil ulikhetene skape komplementære ferdigheter som danner et godt lag.

Hvorfor ikke tenke litt på samme måten i skolen? Man utvikler de gode egenskapene optimalt hos seksåringer bare hvis vi finner de riktige virkemidlene, og da må vi omfavne og akseptere ulikhet. Først da får vi en skole for alle.

Dette er en artikkel fra boken «logg på» som er både av forfatter og utgiver har godkjent for distribusjon i SkoleMagasinet.