Kronikk

Siden PISA-infiseringen i Norge startet rundt tusenårsskiftet, har vi hvert tredje år blitt bombardert av et hysterisk hylekor som sabler ned norsk ungdom, foreldre og lærere med nedsettende og foraktfulle karakteristikker. Humørløse, for det meste hjelpeløse politikere, sensasjonshungrige journalister, fule finner, akterutseilte lektorer og undergangsprofeter i kommentarfeltene overgår hverandre med ville påfunn og enkle løsninger på et smalt utvalg løsrevne resultater.

Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) har på oppdrag for Kunnskapsdepartementet evaluert Utdanningsdirektoratet (Udir). Totalt sett blir Udir sett på som et pliktoppfyllende direktorat, men i enkelte områder kritiseres det til dels sterkt.

I mange år har norsk skolepolitikk hatt ett overordnet mål: Flere elever skal fullføre videregående opplæring. Et nytt forskningsprosjekt reiser spørsmålet om det å fullføre videregående skole alltid er det viktigste.

Den viktigste faktoren for elevenes læring er kvaliteten på undervisningen. Likevel handler  den offentlige skoledebatten stadig oftere om skjerm og verktøy. Forskning, læreplanverket og  lovverket peker i en annen retning.  

Etter å ha hørt Dagsnytt 18s skoledebatt om KI (uten noen lærerstemmer) sitter jeg igjen
med en ganske ubehagelig følelse. Det er noe nesten religiøst over deler av den norske
skoledebatten akkurat nå. På få år har vi gått fra å hylle digitalisering til å behandle
teknologi i skolen som et slags moderne kjetteri. Politikere konkurrerer plutselig om å
være hardest mot skjerm, KI og digitale læremidler – som om moralpanikk i seg selv er blitt utdanningspolitikk.

I skrivende stund leser jeg at Stortinget, med Høyre og Arbeiderpartiet i spissen, har vedtatt ei rekke med hastetiltak mot KI-juks i skolen. Grunnen skal være politisk bekymring for at KI kan svekke tilliten til vurderingssystemet. Innstrammingene omfatter både tilgang til hjelpemidler, forberedelsestid, begrensning av internett til såkalt «sikker nettleser» og «tydelige og alderstilpassede retningslinjer for bruk av kunstig intelligens i skolen».

Peter Opsvik (1939 -2024) er mannen bak verdenssuksessen Tripp Trapp-stolen. I boka Rethinking sittingfra 2008 dokumenterer han at den dominerende standarden å sitte på, “the accepted western manner of sitting” stimulerer passivitet og begrenser menneskets muligheter for utfoldelse.