Kronikk

Etter å ha hørt Dagsnytt 18s skoledebatt om KI (uten noen lærerstemmer) sitter jeg igjen
med en ganske ubehagelig følelse. Det er noe nesten religiøst over deler av den norske
skoledebatten akkurat nå. På få år har vi gått fra å hylle digitalisering til å behandle
teknologi i skolen som et slags moderne kjetteri. Politikere konkurrerer plutselig om å
være hardest mot skjerm, KI og digitale læremidler – som om moralpanikk i seg selv er blitt utdanningspolitikk.

I skrivende stund leser jeg at Stortinget, med Høyre og Arbeiderpartiet i spissen, har vedtatt ei rekke med hastetiltak mot KI-juks i skolen. Grunnen skal være politisk bekymring for at KI kan svekke tilliten til vurderingssystemet. Innstrammingene omfatter både tilgang til hjelpemidler, forberedelsestid, begrensning av internett til såkalt «sikker nettleser» og «tydelige og alderstilpassede retningslinjer for bruk av kunstig intelligens i skolen».

Peter Opsvik (1939 -2024) er mannen bak verdenssuksessen Tripp Trapp-stolen. I boka Rethinking sittingfra 2008 dokumenterer han at den dominerende standarden å sitte på, “the accepted western manner of sitting” stimulerer passivitet og begrenser menneskets muligheter for utfoldelse.

At mennesker med vidløftige ideer finner på mye rart er ikke helt nytt.   

Den ferske rapporten fra EUKidsOnline bekrefter TEK Norges bekymring. Dersom vi fjerner digitale ferdigheter som grunnleggende ferdighet i småskolen, tar vi ansvaret fra skolen og skyver det over på hjemmet. Det kan øke sosiale forskjeller.