Når ble læreren den digitale kjetteren?

Etter å ha hørt Dagsnytt 18s skoledebatt om KI (uten noen lærerstemmer) sitter jeg igjen med en ganske ubehagelig følelse. Det er noe nesten religiøst over deler av den norske skoledebatten akkurat nå. På få år har vi gått fra å hylle digitalisering til å behandle teknologi i skolen som et slags moderne kjetteri. Politikere konkurrerer plutselig om å være hardest mot skjerm, KI og digitale læremidler – som om moralpanikk i seg selv er blitt utdanningspolitikk.

Det begynner ærlig talt å ligne mer på en inkvisisjon enn en kunnskapsdebatt. Det mest oppsiktsvekkende er at dette skjer samtidig som forskningen peker i en helt annen retning enn retorikken. Tall fra UiO og EU Kids Online viser at norske barn ligger under europeisk snitt i bruk av generativ KI. Samtidig viser ICILS at norske elever scorer svakt på digital kompetanse internasjonalt, og at 40 prosent av norske elever ligger på laveste nivå.

Likevel snakker deler av debatten som om norske barn er i ferd med å drukne i KI. Kanskje
fordi vi nå forsøker å omskrive historien om digitaliseringen av skolen. Under covid var det
nettopp digitale verktøy og lærere med enorm omstillingsevne som holdt norsk skole oppe.
På rekordtid bygget lærere digitale undervisningsformer for å sikre at elever faktisk kunne
lære og ha kontakt med skolen i en krisesituasjon. Den gangen ble det kalt innovasjon og
dugnad. Nå omtales mye av det samme nærmest som et feilspor.

Det er en ganske brutal omskriving av virkeligheten. For går man på NKUL i Trondheim –
Nordens største møteplass for læring og teknologi – møter man ikke teknologifanatikere.
Man møter noen av de mest dedikerte og reflekterte lærerne i norsk skole. Folk som
diskuterer hva som faktisk virker. Når skjerm fungerer. Når papir fungerer bedre. Hvordan KI
kan brukes trygt og pedagogisk riktig. Det er der den virkelige skoledebatten foregår.

Det som bekymrer meg mest, er likevel den underliggende mistilliten til læreren. For hva er
det egentlig deler av denne debatten sier?

• At lærere ikke klarer å sette grenser.
• At lærere ikke klarer å håndtere KI
• At lærere må reddes fra egne pedagogiske valg gjennom stadig nye forbud og
  moralske pekefingre.

Det er en ganske dramatisk beskjed å sende til en profesjon som allerede står under enormt
press. Vi snakker mye om uro, autoritetsutfordringer og svekket kultur i klasserommene.
Samtidig bidrar vi selv til å undergrave lærerens rolle når vi fremstiller dem som ute av stand
til å håndtere teknologi faglig og ansvarlig.

Læreren kan ikke være både samfunnets viktigste voksenperson og en person vi
grunnleggende ikke stoler på. Skjermbrukutvalget peker dessuten på noe helt sentralt: Det
avgjørende er ikke hvor mye teknologi som brukes, men hvordan, hvorfor og med hvem. Det
er et voksent perspektiv.

Men akkurat nå virker det som enkelte politikere heller vil drive symbolpolitikk enn
kunnskapspolitikk.

Vi trenger kvalitet. Vi trenger tydelige rammer. Vi trenger bedre digital kompetanse. Men vi
trenger ikke en ny digital kulturkrig.