Framtidas fellesskole – har den noe framtid i seg?

Jeg fulgte med interesse livesendingen av Nasjonal konferanse om framtidens fellesskole 19. september 2025. Store ord fløy lett gjennom luften i salen. Parallelt vokste det fram en ordsky som viste hva folk som fulgte konferansen mente var viktig. Den skya var kanskje det mest oppløftende som kom ut av dagen.

La det være sagt med en gang. Sett i framtidsperspektiv ble konferansen en skikkelig nedtur. Det skyldes ikke minst utspill fra utvalgets leder Bjørn Haugstad. Jeg hoppet vantro i stolen da han fyrte av følgende salve: 

En baktung og defensiv utvalgsleder

«Jeg opplever ikke at utvalget foreløpig har stor appetitt på store strukturelle reformer, og dette peker på et paradoks. Vi skal komme inn på situasjonen i skolen, og utviklingstrekk i samfunnet gjør endringer nødvendig. Samtidig trenger skolen arbeidsro og forutsigbarhet for å utvikle kvalitet og effektiv ressursutnyttelse.

Før vi går videre, så er det ytterligere en presisjon som må gjøres. Selv om situasjonen i skolen er alvorlig, så har ikke utvalget konkludert med at skolen generelt gjør en dårlig jobb under rådende betingelser.»

Det siste er lett å slutte seg til. Det er flust av dedikerte mennesker i skolen som gjør en uvurderlig innsats, både blant lærere og elever. Det utelukker ikke at behovet for endringer er stort.

Hva skal utvalget gjøre?

Det er på sin plass å minne om at utvalgets jobb er fjernt fra å snakke om arbeidsro og forutsigbarhet. Oppdraget består tvert imot i å beskrive fellesskolens rolle innenfor ulike framtidsscenarioer. Da kan man ikke skyte seg selv i foten med å putle rundt med små kosmetiske endringer og ellers la det meste fortsette som før, bare for å bevare roen.

Ei heller ligger det i utvalgets mandat å spekulere i hvordan ulike politiske partier vil stille seg til utvalgets forslag når de kommer til behandling i Stortinget, som Haugstad avsluttet konferansen med.

Det går rett og slett ikke an å møte framtiden med en så tafatt, baktung og defensiv inngang til et så viktig arbeid. Med en slik innstiling hadde det trolig vært bedre om de stoppet nå og la ned hele utvalget.

Tungsinnet og mismotet ble ytterligere forsterket gjennom et småpludrende intervju med to bla Kristin som må bære ansvar for det meste av skjevutviklingen på 2000-tallet. Hva de hadde der å gjøre, er for meg en gåte. Det var heller ikke mulig å lese noe framtidsrettet ut av den sedvanlige kivingen mellom lærerorganisasjonene og KS.

Skole som motgift mot vår tids dominerende trusler

Men konferansen var ikke uten lyspunkter. Det var oppløftende å høre en sommerbrun og offensiv kunnskapsminister som var opptatt av vår tids dominerende trusler.

• Sterke globale krefter som sår hat og splid.
• Styring av oppmerksomheten vår gjennom algoritmer og sosiale medier.
• Verdier som menneskerettigheter, demokrati og folkerett som vi ikke lenger kan ta for gitt.

Hun tok deretter til orde for å utvikle skolen til å bli en motgift mot det destruktive. Jeg slutter meg til at disse store spørsmålene peker seg ut som hovedsatsingen for framtidsskolen. For å si det på skolsk, hovedoppgaven for framtidsskolen må være å gi større plass til verdiene i skolens formål og overordnet del av læreplanen.

Bare på den måten kan skolen bidra til å styrke og utvikle vårt fellesskap, våre verdier, samhold og solidaritet. Det lar seg ikke gjøre uten å gi dette arbeidet rikelig med tid og plass på skolens dagsorden. Men hvordan vi kan får til en slik snuoperasjon hørte vi ikke noe om.

Bak oss har vi 250 år med lærermonopol og en skoledag ensidig innrettet mot å fylle skoledagen med lærernes leseplikt. Er det ikke da på høy tid å skrote den rigide fag og timefordelingen og den kunstige inndelingen i faglært og ufaglært?

De fleste kunnskapsbaserte yrker i dag baserer seg på en teamtenkning der ulike profesjoner jobber side om side for å løse felles oppgaver. Da kommer vi ikke utenom både store innholdsmessige og strukturelle grep. Men slike åpenbart nødvendige endringer har utvalget ifølge lederen ikke noen stor appetitt til å gå løs på.

Jeg slutter aldri å la meg inspirere og imponere av de unges friske tankegang og gode innspill. De var forbilledlig opptatt av å utvikle en skole som man kan glede seg til. Med mer valgfrihet og mer tilpasset opplæring følger større motivasjon og trivsel, sa de unge.

I konferansen var det fra fagfolk tilløp til kritiske spørsmål rettet mot selve klasseromskonseptet. Det er et område som fortjener større oppmerksomhet. Altfor lenge har myndigheter tildekket det problematiske i å samle rundt 30 elever med ulike behov, personlighet og modenhetsnivå i et firkantet rom. Det er jo åpenbart en umulighet, til skade for alle parter og gir seg utslag som uro, forstyrrelser, slitasje, redusert trivsel og læringsutbytte.

Tenke grunnleggende nytt om skole?

Etter hundrevis av år er det på overtid å tenke nytt om skolens organisering og den såkalte ordinære undervisningen. Men hva skal komme i stedet? Det fikk lite oppmerksomhet på konferansen.

Da er det oppmuntrende å se at det går an å drive skole på en annen måte. Godøy skule ute mot havet på Sunnmøre har vært en favoritt for meg i mange år, både når det gjelder organisering av skolelæringen, involvering av lokalsamfunnet og innovativ og meningsfull bruk av digitale verktøy.

«Endeleg er vi i gong med maritim veke!» skriver skolen nylig på nettet. «Et prosjekt vi gjennomfører med fokus på det maritime livet vi på Godøya har levd av, i og rundt i tusenvis av år. … Alt saman er ein enormt stor dugnad med lokale aktørar, bedrifter og frivillige».

«Kva er eit klasserom?» spør skolen videre. «Kven har sagt at det må ha fire vegger, pulter og stoler? Kven har sagt at det må ha skrivebøker, Ipad og tavle? Kven har sagt at vi må vere stille og vere i ro? Denne veka har vi vore i klasserommet utanfor. Verdas beste klasserom». 

Vi spikrer den der.