Skjermdebatten har sporet av – og barna betaler prisen

Norske barn skal igjen bli verdens beste lesere sier Kari Nessa Nordtun og Jonas Gahr Støre. Hæ? Når var norske elever best? Arbeiderpartiet rører og føler om dette både før og etter valget. Hvordan havnet Arbeiderpartiet i en situasjon der utdanningspolitikken ser ut til å bli formet av forlagslobbyer, kulturkrigere og anti-skjermaktivister – ikke av forskning, fagfolk eller profesjonen som faktisk driver skolen? Hvor er embetsverket?

Skjermdebatten har blitt et politisk teater. I stedet for kunnskap og faglighet får vi følelser, symbolpolitikk og forenklede løsninger. Resultatet er at helt grunnleggende spørsmål om læringskvalitet og kompetanseutvikling forsvinner i støyen. Det burde bekymre alle som ønsker en skole som forbereder barn og unge på fremtiden. 

Et ekkokammer av frykt

Mediene elsker fortellingen om skjermen som fiende. Klikkene sitter løst når mødre forteller at barna «ikke lenger kjenner igjen seg selv etter iPad», eller når kommentatorer krever at vi skal «ta tilbake barndommen». Problemet er at fortellingene ikke ligner hverdagen i norsk skole.

Forskningsprosjektet EDUCATE (2024) rapporterer at lærere i ungdomsskolen og den videregående skolen legger til rette for god variasjon og valgfrihet i undervisningen. Læreren og elevene beveger seg mellom det analoge og det digitale, hvor både felles samtaler og gruppesamtaler, notering i skrivebøker og på tavlen skjer sømløst. Og det er fortsatt læreren som tar valgene, ikke algoritmene. 

Men denne kompleksiteten selger ikke i mediene. Derfor får vi karikaturene. Maja Lunde er sint og har laget en fortelling om at skjerm fører til sivilisasjonens fall. Eller pedagoger som er ludditter: Skolen skal være et frikoblet sted, uten styring av myndigheter og bruk av digital læremidler. Slik at barnet kan realisere seg selv.

La oss ta opp Skjermbrukutvalget fra skuffen. Utvalget ønsket en bred, kunnskapsbasert, nyansert og balansert debatt om det digitale i livet. Lesing av lengre sammenhengende tekster er viktig for å utvikle gode leseferdigheter. Mer av lesingen i skolen bør være basert på trykte bøker anbefales. Samtidig understreker utvalget at en viktig del av lesekompetansen er at elever lærer å lese multimodale tekster på skjerm. Skriving for hånd og skriving med tastatur har ulike fordeler. Forskning viser at begge deler er viktig for elevers læring. Videre er det en stor andel av elevene i norsk skole som trenger digital støtte for å håndtere dysleksi eller andre lese/skrive vansker. De føler seg inkludert i en teknologirik skole, de føler seg ekskludert der de er de eneste i klasserommet som har tilgang til digitalt utstyr.

Da politikken kapitulerte for stemningsbølger

Etter at Senter for IKT i utdanningen ble avviklet i 2018, ble mye av den systematiske oppfølgingen av skolens digitalisering svekket. Mange kommuner har gjort en solid jobb, men forskjellene økte – både i kvalitet, infrastruktur og kompetanse. I dette vakuumet vokste misnøyen, polariseringen og enkelthistoriene fram.

Når en kunnskapsminister beskriver digitaliseringen som «bevisstløs», får det konsekvenser. Når regjeringen åpner for å fjerne digitale ferdigheter som grunnleggende ferdighet på 1.–4. trinn, sender de et politisk signal som går langt utover metodikk – det rokker ved hele grunnlaget for fremtidens kompetanser. Reaksjonene har vært sterke. Lærere uttrykker uro for at politiske pendelbevegelser skal erstatte faglig begrunnede planer. Forskningsmiljøer advarer mot å gå baklengs inn i fremtiden. Kommuner er bekymret for investeringer og planer som nå kan bli kastet om på kort varsel. Anti-skjermaktivister jubler, men jubelen er et tegn på akkurat det som er utfordringen: Debatten er i ferd med å bli mer ideologisk enn pedagogisk.

Problemet er ikke skjermen. Problemet er politikken. Debatten reduserer alt dette til et absurd ja/nei-spørsmål: Skjerm – av eller på? Det er en analytisk blindgate. Vi trenger en offensiv innovativ utdanningspolitikk som kan møte tech gigantene. Skal Norge stå sterkt i en KI-drevet fremtid, kan vi ikke svekke barns digitale kompetanse. Likevel er det nettopp det Norge nå vurderer. Det skaper usikkerhet hos lærere, uro i kommunene og jubel hos anti-skjermaktivister. Men en skole kan ikke styres etter nostalgiske impulser. Det finnes ikke en tidsmaskin som løser pedagogiske utfordringer.

Hva bør skolene gjøre nå?

For det første må skolene holde fast ved intensjonene i LK20. Profesjonsfaglig digital kompetanse må styrkes. Det betyr ikke mer skjerm. Det betyr klok bruk av både digitale og analoge verktøy – i faglig begrunnede sammenhenger. Det betyr varierte arbeidsformer.

For det andre må skolene utvikle tydelige lokale strategier for digital kompetanse. Disse må være robuste nok til å tåle politiske svingninger, og sikre progresjon, kvalitet, personvern og universell utforming.

For det tredje må lærerens metodefrihet forsvares. Læreren er den som kjenner klassen best. Det er læreren som vet når elevene trenger en bok, når de trenger en blyant, når de trenger nettbrett – og når de trenger ingen av delene. En skole som styres av ideologi eller teknologi alene, vil aldri bli en god sko

Et av de mest alvorlige problemene i dagens debatt er at profesjonsfaglig digital kompetanse fortsatt er underprioritert i lærerutdanningene. Mange lærerstudenter får for lite praktisk, forskningsbasert opplæring i digital didaktikk, KI, læringsanalyse, informasjonssikkerhet og universell utforming.

Det er også store forskjeller mellom kommuner. Noen har strategiske planer, videreutdanningsordninger og tydelig ledelsesforankring. Andre mangler både ressurser og kompetanse. Resultatet er en ujevn digital skole – og det er barna som betaler prisen.

Skal Norge lykkes, må det gjøres fire grep:

1. Profesjonsfaglig digital kompetanse må styrkes i lærerutdanningen. Videreutdanning i profesjonsfaglig digital kompetanse må styrkes kraftig.
2. Skoleeiere må få bedre faglig og økonomisk nasjonal støtte til infrastruktur  og personvern.
3. KI utviklingen krever at vi må utvikle og redefinere digital kompetanse.
4. Nasjonalt FoU program for KI og læringsanalyse i skolen.

Dette handler ikke om mer teknologi. Det handler om bedre utdanning.

Tilbake til kunnskapen – fremover mot fremtiden

Det er en myte at om vi blir kvitt skjermen i skolen, så vil det løse alle andre problemer i skolen. En lærebok er ikke en kvikk fiks. En lærebok kan være dårlig. Nettbrett kan brukes ufornuftig. Vi må diskutere kvaliteten i læring i forhold til innhold, pedagogikk, fag og alderstrinn. Skjermdebatten er et blindspor. Vi trenger politikere som våger å la forskning og profesjonelle vurderinger stå over forenklede fortellinger. Vi trenger med kunnskap.

Barna våre fortjener en skole som er robust, fremtidsrettet og faglig forankret – ikke en skole som styres av overskrifter og impulser. Skolen skal ikke være kulturkrigens arena. Den skal være barnas arena. Og barna fortjener bedre enn en debatt som sporer av hver gang noen roper «skjerm!».