Mennesket slår tilbake

At mennesker med vidløftige ideer finner på mye rart er ikke helt nytt.  

Victor Frankenstein vokste opp i Genève i en velstående familie på 1700-tallet. Som student i Tyskland ble Frankenstein besatt av naturvitenskap, og etter fire år fant han ut at han var i stand til å skape et menneske ved hjelp av kroppsdeler han fant på kirkegårder, hos slaktere og andre steder. 

I Mary Shelleys roman Dr. Frankenstein fra 1818 sier han: 

«Liv og død stod nå for meg som innbilte grenser, som jeg skulle være den første til å bryte for å framskaffe lys til vår mørke verden». 

Men den dagen skapningen stod foran ham som et levende vesen, så han en skrekkfigur, et Monster. Frankenstein flyktet fra laboratoriet. Uten å ta konsekvenser av egne handlinger  

overlot han Monsteret til seg selv, 

Parallellen til visjonen bak dagens utvikling av kunstig intelligens er slående.

I boka The coming wave (Penguin 2024) skriver Mustafa Suleyman om sin bekymring og angst for at driverne bak den teknologiske utviklingen får løpe løpsk, uten å la seg kontrollere eller stoppe. 

Han er spesielt bekymret for utvikling av syntetisk biologi med tukling, modifisering og manipulering med menneskets gener og DNA. Det virker som om utviklerne, i kompaniskap med dårlige krefter tar sikte på å gjenskape og ta kontroll over menneskets hjerne og liv. Det vil føre til maktkonsentrasjon, kaos, diktatur, miljøsammenbrudd, utbytting og forakt for det svake, hevder forfatteren. 

På merkverdig og urovekkende vis har diskusjonen om digital dannelse og kunstig intelligens (KI) i skole og utdanning hoppet bukk over disse skremmende perspektivene. Her synes både politikere og i akademia, av alle ting, å være hysterisk fanget av juks, skam, straff og utestengning knyttet til innleveringer, prøver, vurdering og eksamen. I skoleverdenen kan visst noe verre vanskelig skje. 

Slik skusler man bort åpenbare muligheter til fornyelse og forbedring av selve skolekonseptet.

Kan vi tenke nytt om vektlegging, organisering og fellesskap i skolen?

Med referanse til nyere forskning fra Simon Malkenes og Elise Farstad Djupedal, hevder Sonia Muñoz Llort  (førstelektor ved USN) at  det er på tide å tenke nytt om fellesskap, ansvar og organisering i skolen. Skolereformer har påvirket utdanningssystemet i Norge til det verre for alle involverte, slår hun fast i en artikkel i Utdanningsnytt 31.01.2026.

«Med inntoget av nyliberale verdier og praksiser i skolen, har vi fått en økt akademisering av forventete ferdigheter hos barn, på bekostning av verdier som omsorg, samarbeid og medmenneskelighet…

Midt i disse strukturelle, økonomiske og faglige endringene må vi kunne søke organisatoriske alternativer som fremmer en tilbakevending til danning som førende læringsramme, med verdier som kan være grunnlaget for at elever utvikler empati, solidaritet, samarbeidsvilje og kritisk tenkning for å skape et levende, demokratisk samfunn», skriver hun.

Menneske først  

Etter min mening betyr dette først og fremst å ta menneskets ukrenkelighet og egenverdi tilbake. Den beste måten er å om vi kan bygge en slik bølge nedenfra, mellom mennesker som vil støtte opp under universelle menneskelige verdier.  

I en periode har jeg sett etter tegn til slikt samspill mellom mennesker, både i skole og samfunn. La meg illustrere med noen spredte eksempler: 

Sist lørdag inviterte jeg kjæresten min med til Larvik på restaurant med det velklingende navnet Attrå. Ut på kvelden sa hun: 

«Så fint å være her mellom mennesker i alle årsklasser. Men har  du lagt merke til at ingen her har mobilen framme? De nyter maten og praten går livlig over bordene».

«Så fantastisk», svarte jeg. «Kanskje navnet på restauranten inspirerer?» 

Martin Ødegård er kaptein på Arsenal, som kjemper i toppen i Premier League i England. Han er opptatt av betydningen kapteinen har også utenfor banen, sier han til VG. 

-Det er en svært viktig del av jobben å ta vare på menneskene rundt meg. at alle har det bra, at alle er på et godt sted. Et lag består av ulike personligheter, alle trenger forskjellige ting, og en stor del av min rolle handler om å forstå det.

Opplegget SMART oppvekst i Vestfold handler om utvikle fellesskap slik at  ALLE opplever tilhørighet, livsglede og håp. NRK besøkte Horten videregående skole 6. februar 2026 for å se hva systematisk inkluderingsarbeid kan bety i praksis. 

I reportasjen forteller elever og ansatte om høy trivsel og svært lave mobbetall. Men også  om fortvilelsen over at politikerne i Vestfold fylkeskommune og i Tønsberg har vedtatt at SMART senteret nå legges ned.

Professor Halla B Holmsdottir ved Oslo Met er en av mine favoritter når det kommer til å forstå samtiden og ungdommens plass i våre gjennomdigitaliserte omgivelser. 

På en konferanse i Oslo 2. februar stilte hun følgende spørsmål til panelet: What is the one thing we need to change this year? 

Svarene kom til å dreie seg mye om å lytte til hva ungdom møter i sin hverdag. Ikke teoriene,  men om små daglige frustrasjoner og strukturelle barrierer som former livene deres, fortellinger om ulikhet, om makt, og om behovet for dialog og fellesskap som forener og ikke splitter.  

Kanskje blir det mindre bruk for å søke trøst i prøver, vurderinger, mobil og kunstig intelligens da?