Rethinking schooling

Peter Opsvik (1939 – 2024) er mannen bak verdenssuksessen Tripp Trapp-stolen. I boka Rethinking sittingfra 2008 dokumenterer han at den dominerende standarden å sitte på, “the accepted western manner of sitting” stimulerer passivitet og begrenser menneskets muligheter for utfoldelse.

– Hvis fysisk aktivitet er den naturlige måten for mennesket å leve på, må man da ikke tenke nytt om det å sitte for å gi nok rom for bevegelse, forandring og variasjon, spør Opsvik.

Gjennom å tenke nytt om sitting bryter han med stereotype oppfatninger. Og gjennom bruddet skapes helt nye muligheter.

Det standardiserte, instrumentelle skolekonseptet

Det tradisjonelle skolekonseptet har tilsvarende dominerende trekk, der klasserommet er mest framtredende. Klasserommet er fylt av barn og unge, vendt mot en lærer som underviser. Færder kommune bruker begrepet «fyllingsgrad» for å utnytte klasseromskapasiteten fullt ut, og som begrunnelse for å legge ned små skoler. Tanken om klasserommet henger sammen med læreren som garantist for kvalitet. Læreren som sjef i klasserommet kobles til disiplin, ro og orden, med en forventning om en skole som produserer elevprestasjoner, målt som karakterer og testresultater for få, utvalgte grunnleggende ferdigheter og basisfag.

Til konseptet hører straff og utstøting av forstyrrende elementer som «kriminelle dredungar, banditter på 150 centimeter, urokråkeunger og de ungene som ødelegger for hele klassen», slik kommentator Leif Tore Lindø i Stavanger Aftenbladet beskriver verstingene i en artikkel 19 mars om Strenge-Kari og andre rettroende politikere.

Den smale tilnærmingen bygger på tanken om en skole som funksjon av innsatsfaktorer som ressursinnsats, individuelle karakteristika og eksterne faktorer. Dette nærmest industrielle konseptet skal gi politiske beslutningstakere grunnlag for å etterspørre hva som gir en kostnadseffektiv skole.

«Alle makthavere ønsker å kontrollere skolen. Gjør du det, har du makt over fremtiden», skriver Karianne Westrheim i en kronikk i BT. En fordums variant av den smale, straffende klasseromsskolen synes nå å være på frammarsj politisk i Norge. Det virker skremmende på meg. Historisk har denne skolen spilt falitt, og i vår tid ser vi effekter som utstøting, ufrivillig skolefravær, uro, mismot og psykiske problemer. Er det denne skolen vi vil holde oss med?

En bredere tilnærming til skole

For å sitere salig Opsvik: «Hvis fysisk aktivitet er den naturlige måten for mennesket å leve på, må man da ikke tenke nytt for å gi nok rom for bevegelse, forandring og variasjon»?

En bred tilnærming til skole følger av skolens verdigrunnlag, slik det er definert i Opplæringslovens § 1. Skolens formål gjennomsyres av

• Respekt for menneskeverdet og naturen, åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet.
• Innsikt i kulturelt mangfald og respekt for den einskilde si overtyding. demokrati, likestilling og vitskapleg tenkjemåte.
• Skaparglede, engasjement og utforskartrong.
• Elevane og lærlingane skal lære å tenkje kritisk og handle etisk og miljøbevisst. Dei skal ha medansvar og rett til medverknad.
• Respekt for menneskeverdet og naturen, ulike religionar og livssyn.

Formålsparagrafens verdibaserte skole står i kontrast til det konseptet som politikere roper på for tiden. Men hvordan kan vi redefinere skolebegrepet?

Det første skrittet består i et oppgjør med dagens produksjons- og resultatorientering. Jeg var nylig på et foredrag med psykiater Randi Rosenqvist. Hun har viet sitt liv og virke til behandling og hjelp til de sykeste og mest forkomne blant oss. To ganger i løpet av foredraget spyttet hun ut begrepet kostnadseffektivt og betrodde oss at det var det verste skjellsordet hun visste om måten å behandle mennesker på. Man behandler rett og slett ikke mennesker som råvarer i en produksjonsprosess. 

Det andre er å erkjenne at barn er forskjellige, med ulike behov. Ethvert foreldrepar med flere barn vet at barn fra fødselen av er ulike. De varierer i utseende, utvikling, språklig, interesser, talenter, temperament og sosialt. Skolen må derfor gi rom for både englebarn, sjenerte, innadvendte, nevrodivergente, kreative, ville og ustyrlige.

Silkeborg kommune i Danmark har undersøkt hva slags skole de trenger i framtiden. Konklusjonene overrasket, særlig barnas presise forståelse av hva de trengte for å få en meningsfull skoletilværelse. Her er noen av barnas tanker:

• Tenk om man kunne snakke litt uten at noen kunne høre det.
• Tenk om det fantes huler som kan kunne gå inn i hvis man ble lei av de andre. At man kunne snakke alene med læreren, uten at de andre hørte det
• Tenk om man kunne slippe matpakken og få forskjellig mat på skolen hver dag. Tenk om man fikk god tid til å spise, med varm mat fra kantinen.
• Tenk om man ikke var i klassen, men ute. At man kom på noen utflukter, i naturen eller i byen. At man lærte om planter som en levende ting, og at man prøvde ut det man lærte.
• Tenk om det var en gynge, der man kunne sitte mange sammen og hygge og gynge sammen.
• Jeg vil ha en skole med et hyggelig rom der jeg kan gå inn for å lese, og der det er stille.

Skolen i framtida

Å tenke nytt om skole er av de mest utfordrende og stimulerende områder for forskning og utviklingsarbeid i årene som kommer.

Å bryte med den tradisjonelle oppfatningen av skole, fysisk og arkitektonisk vil etter min oppfatning virke frigjørende for barn, med raskere framgang og mer mestring, samtidig som forekomsten av psykologiske problemer blir lavere.

Klasserommet egner seg utmerket i arbeid med felles verdigrunnlag og temaer hentet fra formålsparagrafen. I fagene er det mange andre og varierte måter å lære på, frigjort fra lærernes fastlagte timeplan og et spesifikt klasserom.

Elevgrupper kan og bør variere mer i størrelse og alderssammensetning. Elever må få jobbe i små grupper på eller utenfor skolen, i bedrifter, på bibliotek osv. Læringsarenaer knyttes til samfunnet rundt, der hverdagslivet utspiller seg; på kontorer, fabrikker, foreninger eller ute i naturen. Kreativt arbeid får utfolde seg i musikk, visuell kunst og håndverk, og bidra i arrangementer, festivaler, konferanser, utstillinger og tilstelninger for hele lokalsamfunnet.

Kunnskapen finner de i bøker, aviser, tidsskrifter, i bildemedier, eller ved å observere, og bearbeide og kvalitetssikre dem digitalt. Kritisk og bevisst bruk av informasjonsteknologi kan skape en revolusjon i måten å finne og bearbeide informasjon på.

Og sist, men ikke minst må skolen gi plass til de virkelig viktige tingene i livet, som fotball og musikk. Rytme, puls, lidenskap, samspillet mellom den enkelte og fellesskapet, harmonier og spenninger som klinger sammen og forløses. Mange lærere arbeider slik. La dem få rom til å lykkes, uten forstenede føringer fra trangsynte, styringskåte politikere.