– Det blir for dumt

I skrivende stund leser jeg at Stortinget, med Høyre og Arbeiderpartiet i spissen, har vedtatt ei rekke med hastetiltak mot KI-juks i skolen. Grunnen skal være politisk bekymring for at KI kan svekke tilliten til vurderingssystemet. Innstrammingene omfatter både tilgang til hjelpemidler, forberedelsestid, begrensning av internett til såkalt «sikker nettleser» og «tydelige og alderstilpassede retningslinjer for bruk av kunstig intelligens i skolen».

Vedtaket er ment å sikre troverdige vurderinger på skriftlig og muntlig eksamen, men skal også gjelde for skriftlige vurderinger gjennom hele året. Dette kommer på toppen av tidligere forslag om aldersgrense på 15 år for sosiale medier.

Det er naturligvis mye å bekymre seg for i tida vi lever i. Noe av det vi etter min mening bør bekymre oss mest for, er ledende makthaveres selektive samfunnsanalyse og deres blinde felt. De samme politikerne lider samtidig av en uimotståelig og unyansert trang til å gripe inn med detaljstyring av skolen, på områder der både fornuft, fag og forskning tilsier at de burde holde seg langt unna.

«Jeg er bestemt bekymret for mange ting når det gjelder skjermer og sosiale medier», skriver den danske professoren Svend Brinkmann i en kronikk i danske Altinget 19. mai. «Men diskusjonen blir dum, når man baserer den på ren mavefølelse og statistikker man selv har funnet opp, ganske uten belegg.»

Jeg deltok på NKUL26-konferansen på NTNU. Kunstig intelligens gikk igjen som sentralt tema gjennom hele konferansen. Vi fikk se og høre en rekke eksempler på bruk av gjennomtenkt, kritisk og læringsfremmende bruk av kunstig intelligens i ulike fag og på alle alderstrinn.

Etter konferansen sitter jeg med en bestemt oppfatning av at både deltakere og innledere er temmelig oppgitt av den unyansert politiske diskursen. Den er rett og slett for banal, på grensen til dum.

For det er faktisk ikke slik at digital kompetanse og sosiale medier kan vedtas politisk. Da må man i tilfelle ta opp kampen mot tekgigantene og gripe inn i hvordan tjenestene er utformet og hvilke design og funksjoner de tilbyr, slik Medietilsynet konkluderer i sin rapport Fanget i feeden. Det er politikerne for feige og unnvikende til. Man skal ikke irritere markedskreftene. I stedet vrir de seg unna sitt ansvar ved å innskrenke barn, unge og familienes liv og handlefrihet, uten å sette seg inn i hvordan deres verden fungerer og potensiellt skadelige konsekvenser.

Unge i mistrivsel og deres foreldre må sitte måpende og lytte til landets kunnskapsminister og akterutseilte høyrepolitikeres fortellinger om at problemer med depresjon og angst, ufrivillig skolefravær, uro og mangel på konsentrasjon, leseferdigheter, selvmordstanker og sammenbrudd nesten utelukkende handler om skjerm og sosiale medier, for å sitere noen av Brinkmanns ankepunkter.

Slike unnamanøver fritar politikerne for å gå løs på mer tungtveiende årsaker som fattigdom, mobbing, skolenedleggelser, økende klassestørrelser, nedprioritering av praktiske og kreative fag, kritisk blikk på klasserommet og lærerstyrt undervisning, normer og sannhet som forvitrer og forsvinner, ufrivillig skolefravær og nevrodivergente barns utmattende forsøk på å innpasse seg et arkaisk og tilstivnet skolesystem.

Eksempler på skolepolitisk fiasko på 2000-tallet

Vi som har fulgt skolen over tid, vet for eksempel at kunnskapsminister Nordtuns «lesekrise» er politisk skapt og brukt som skremmeskudd, på linje med Kristin Clemets Pisasjokk i 2001. Lesing har i 25 år vært prioritert på topp, både når det gjelder kampanjer, økonomi og timetall. I disse årene har resultatene på internasjonale undersøkelser gått opp og ned, og Norge er for øyeblikket tilbake omtrent der vi startet. Altså ingen krise, men snarere et signal om en gigantisk feilsatsing på en smal, lite motiverende og utmattende skolemodell, som tiden har løpt fra.

Vurderingssystemet er også et område som skriker etter fornyelse og forandring. Men som siste Stortingsvedtak illustrerer; Vi er på full fart tilbake til papir og blyant og enda mer overvåking, byråkrati og kontroll.

Hva trenger dagens samfunn politikere til?

I vår tid trenger politikere og styrende myndigheter å ta inn over seg at digital hverdag er innvevd og integrert i nær sagt hele befolkningens liv og virke. Forskjellene mellom aldersgruppene minsker.

Det gjelder transport og reiser, åpningstider, reklame, vennskap, såvel som uro og ufred, nyheter, reportasjer, sport, musikk, film, lek og underholdning. Man slipper rett og slett ikke unna det. Det er derfor alle, både barn og voksne må lære digital kompetanse fra tidlig i livet. Det gjelder også fritid og familieliv, som skolen ikke lenger kan neglisjere og sette opp barrierer mot.

Det siste er solid dokumentert i det internasjonale forskningsprosjektet Platforming Families, ledet av Ola Erstad ved Universitet i Oslo. Prosjektet viser to hovedtrender i dagens familieliv over landegrensene:

1. “Platforms alter traditional routines and family roles, redefining how households learn, play, shop, and care for one another.
2. Despite using platforms to stay connected, families across all age groups heavily favor face-to-face communication, viewing virtual connections as secondary to physical togetherness.”

Det vi minst av alt trenger i vår urolige tid, er politikere som vil ta skolen tilbake til fordums isolasjon, feilgrep og overgrep. Folket trenger politikere som er framsynte og endringsvillige. Etter NKUL- konferansen på NTNU passer det kanskje å avrunde med et håpefullt sitat fra den legendariske Trondheimsfruen Flettfrid Andresen: «Verden går da fremover. Den har jo ikke noe annet sted å gå».