Når du har stanget hodet i veggen lenge nok, er det på tide å se seg om etter døra
Siden PISA-infiseringen i Norge startet rundt tusenårsskiftet, har vi hvert tredje år blitt bombardert av et hysterisk hylekor som sabler ned norsk ungdom, foreldre og lærere med nedsettende og foraktfulle karakteristikker. Humørløse, for det meste hjelpeløse politikere, sensasjonshungrige journalister, fule finner, akterutseilte lektorer og undergangsprofeter i kommentarfeltene overgår hverandre med ville påfunn og enkle løsninger på et smalt utvalg løsrevne resultater.
I år kommer PISA med et hylekor verre enn noen gang. Det er ikke så rart. Men kan det komme av andre grunner enn de som dominerer den offentlige debatten?
I 25 år har landet vårt underkastet seg føringer fra OECD (en internasjonal organisasjon for økonomisk vekst og samarbeid) Målet er å score høyt på en omstridt konkurranse i PISA-fagene lesing, skriving, regning og naturfag. For å klatre på rangeringen er det investert penger, timer, prosjekter og prestisje i stadig økende og etter hvert alarmerende omfang i skolen.
Satsingen innebærer både en overveldende ressursmessig innsats såvel som en rangering av kunnskap der alt menneskelig og medmenneskelig settes til side. Fag som historie, geografi, samfunnsfag, fremmedspråk, kunst, musikk, litteratur, praktiske og estetiske fag, mat og helse, etikk og filosofi blir systematisk forsømt eller ofret på PISA-alteret. PISA bryr seg heller ikke om verdier som vennskap, evnen til å samarbeide, vise omsorg og forstå andre mennesker. Likevel presenteres og forstås resultatene som gyldige for hele skolesystemets kvalitet.
Resultatene ser vi nå, og de skremmer. Faglig sett må 25 års overdådig satsing kunne karakteriseres som en fiasko. Skoleforskeren Elise Djupedal har påvist at på tross av økt timetall tilsvarende nær to skoleår går resultatene nedover. Underveis er en hel generasjon tappet for livsgnist og lærelyst. Uro, utstøting, skolefravær og psykiske vansker øker.
Nå går Arbeiderpartiet i front for ytterligere satsing i samme retning. Har de ingenting lært?
Noe helt annet?
Professor i idehistorie Guttorm Fløistad er en av mine desiderte favoritter og inspirasjonskilder. I et foredrag jeg hadde gleden av å høre på, innledet han slik: «Hvis du virkelig vil belyse en problemstilling, kan du med fordel snakke om noe helt annet».
«Hvis jeg skal sammenfatte hva som har vært viktigst i mitt liv, så må det bli møtet med mennesker», sier Fløistad. Gjennom å reise og møte folk trekker han historien og filosofien nærmere menneskene og virkeligheten, og skaper en forståelse for det komplekse i det å være menneske. Fløistad oppmuntrer mennesker til å engasjere seg og ta standpunkt. Med referanse til Dante sier han det slik: «Det varmeste stedet i helvete er reservert for den som i moralske krisetider forholder seg nøytral». (Store Norsk leksikon)
La meg ta med et annet gullkorn fra hans munn: «Å møte mennesker uten humor er en etisk påkjenning».
Hva har dette med dagens skoledebatt å gjøre?
Etter mitt syn; ALT.
Skole dreier seg om møter mellom mennesker, og har som premiss at elever også er mennesker. Menneske- og verdisyn har avgjørende innflytelse på hvordan vi innretter skolen.
I boka «Om å kunne mer enn man kan» minner Fløistad oss om noen av de store lederne i kulturhistorien; Jesus, den kinesiske morallæreren Konfusius og Gandhi. De var alle ledere som gikk omkring og oppsøkte mennesker.
Vår nylig avdøde kong Harald utviklet seg til en leder av samme støpning. En raus og varm konge med godt humør. En verdistyrt konge som forstår og tolker tidsånden. En konge som lytter til barnestemmer rundt bordet på Slottet, når de fortrolig forteller om vold og redsel i eget hjem. En moralsk autoritet som ser barna inn i øynene og forteller dem at det ikke er deres skyld, og at han skal gjøre deres kamp til sin. En mann som kjempet i 9 år for kjærligheten, og satte både framtiden og relasjonen til sin far på spill for å få den han elsket.
Han stilte opp på Nord-Vestlandet i vår tids verste orkan i nyttårshelgen 1992, og var nær et helt folk i sorg da terroren rammet en regntung julidag 2011. Som menneskekjenner ble kong Harald et internasjonalt forbilde gjennom enkle, men kraftfulle ord om inkludering og hva det betyr å være norsk i vår tid.
Kongen vår gikk i bresjen for vern av natur og utrydningstruede dyr med referanse til jordas bæreevne. Og kanskje det aller viktigste; Kong Harald kunne innrømme at livet i perioder kan være veldig vanskelig, med sorg og prøvelser som nesten ikke er til å holde ut. Hans medmenneskelighet traff og trøstet mange av oss.
På skolefronten savner Norge sårt oppegående, verdistyrte ledere av samme kaliber. Jeg etterlyser et skifte i tidsånden der skoledebatten ikke lenger er redusert til tall, tester, statistikk, rangeringer og det som er lett å måle, men om verdier, medmenneskelighet, relasjoner, verdsetting av og støtte til våre barn og unge, forståelse av tidsånden, framtidshåp og fellesskap.