Fredag den 13.

Fredag den 13. blir etter tradisjonen opplevd som en dobbelt ulykkesdag. Det skyldes kombinasjonen av to ulykkelige elementer; fredag og tallet 13. Om du noen gang har lurt på hvorfor akkurat fredag den 13. er ulykkesdagen over alle ulykkesdager, så skal du lese stortingsmelding St meld nr 34 2023-2024; En mer praktisk skole – Bedre læring, motivasjon og trivsel på 5.–10. trinn.

Meldingen ble lagt fram fredag 13 september 2024 av kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun. Tidspunktet kan umulig være tilfeldig valgt.

Forbilledlig nok starter meldingen med tilløp til selverkjennelse:

«De siste årene har det vært en negativ utvikling i skolen med svakere læringsresultater, synkende motivasjon, mindre trivsel og mer mobbing og fravær.»

En knusende dom over norsk skolepolitikk på 2000-tallet.

Etter intensiv overdosesatsing på lesing, skriving og regning gjennom 20 år, utvidet timetall tilsvarende to skoleår, et hardhendt test- og prøveregime, virvar av ulne og vidløftige kompetansekrav og mål, sammen med krampaktig strev om å nå toppen på en flora av internasjonale undersøkelser, står den norske skolen avkledd og ribbet tilbake.

Jeg har, ikke uten strev og møye, stavet meg gjennom det meste av St. Meld. 34, og sitter igjen med en opplevelse av politisk hjelpeløshet og avmakt kombinert med ideologiske skylapper. Dagens skolepolitikere mangler vilje og evne til å ta inn over seg helt åpenbare forandringer i oppvekstvilkår, familieliv, teknologi, arbeidsliv og læringsarenaer.

Kunnskapsløftet og dens avlegger Fagfornyelsen med en politisk bestemt mål og resultatstyring, et stadig ekspanderende regelverk og byråkrati, rapportering og en aldri hvilende vurdering, har tappet en hel generasjon for livsgnist og lærelyst. Faglig sett en fiasko. Menneskelig sett en tragedie.

Desto mer overraskende og nedslående er det at man gjennom meldingens 161 sider må se langt etter lyspunkt, og forgjeves etter grunnleggende endringer.

Mens verden har gått videre norsk skolepolitikk igjen som akterutseilt, handlingslammet og ideologisk fastlåst.

Olav H. Hauge ville kanskje sett det slik i sitt dikt:

I dag såg eg tvo månar,
ein ny
og ein gamal.
Eg har stor tro på nymånen.
Men det er vel den gamle.

Det måtte kanskje bli slik at en Stortingsmelding levert  fredag den 13.  preges av to ulykkelige elementer?

1. Fravær av et nødvendig oppgjør med havariet i klasseromsskolen.

• Foreslåtte endringer som er for små, kommer for sent og drukner i møte med bindinger som har preget skolen de to siste tiårene.

Kort innføring i å lese stortingsmeldinger

Å lese stortingsmeldinger representerer møte med en spesiell sjanger. Oppbygningen er i seg selv konserverende og lite egnet for nytenkning. Den er også i sin natur dobbeltkommuniserende og tilslørende. Stortingsmeldingen av fredag den 13. er intet unntak.

I pent innrammede rammer er det gjengitt eksempler på fornying av skolen, forsøk og prosjekter som bryter med klasseromsmodellen, ledsaget av uttalelser fra glade lærere og fornøyde og motiverte ungdommer.  Samtidig skinner det gjennom at dette er spill for galleriet og ikke representer regjeringens politikk. Forsøkene er tidsbegrensede, skal evalueres etter fortidens standarder og med en lett tilslørt hensikt om å sette deltakerne i stand til å komme tilbake og overleve i den såkalt ordinære undervisningen.

Klasseromsskolen derimot. Det selvsagte i å stue barn og unge inn i trange, overfylte rom, underkaste seg gammeldags og gammalmodig disiplin med læreren som sjef, sitte stille og rekke opp hånda blir sjelden underkastet samme kritiske blikk fra forskere og politikere. Heller ikke inndeling av skolehverdagen i fag og timer uten øye for hvordan barn lærer best.

Det er nesten så vi skulle forledes til å tro at den skolske måten med å kneble barn og unges virketrang og behov for å forstå seg selv, sine medmennesker og verden på er naturgitt og må være slik.

Andre politiske signaler

Mange ser med uro på uttalelser fra en noe umoden kunnskapsminister med knefall for mørke krefter blant lærere. De som sverger til en fordums og avskrekkende form for disiplin og skoletukt, med læreren som sjef og barn som brikker. De er ikke i flertall, men desto mer høylytte.

I samme åndedrag skjeller ministeren ut foreldre og familier som med god grunn vegrer seg for å sende barna sine inn i en utrygg og angstfremmende organisasjon.

Min forståelse

Motsatt dette, ser jeg på uro og mistrivsel i klasserommet, med tilhørende stress og psykisk uhelse, mistrivsel, mobbing og ufrivillig skolefravær som symptom på og resultat av en mislykket og arkaisk skolepolitikk.  Skolens organisasjon og tradisjoner er ikke naturgitt, men menneskeskapt og overmoden for endring.

Når samfunnet utvikler og forandrer seg i ekspressfart, skal ikke skolens bastioner forbli urørt.

Det er ikke nok med uklare og svevende løfter om en mer praktisk undervisning, og et par timer valgfag, når destruktive og demotiverende grunnelementer fra Kunnskapsløftet samtidig består og skal styrkes.

Som Einstein treffende sa det: Galskap er å gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet resultat.