Klasserommets krampetrekninger

Forleden satt jeg sammen med tre vennlige, oppegående kamerater på kafe og filosoferte over livets viderverdigheter og verdier. De hadde nylig sett på debatten på NRK, og var opprørt over den forferdelige tilstanden i norske klasserom, som blir omtalt nærmest som en krigssone. Elevene er utrygge. Foreldrene fortviler. Timene er fylt av vold, uro og angrep på lærerne, som omsider har fått et nytt våpen. Lærene kan nå ta tak i elevene, fortalte mine venner, og dra dem UT av klasserommet med fysisk makt. Det var visst på høy tid.

– Hva mente jeg om det? spurte de meg.

– Var det noen i debatten som stilte spørsmål ved hvorfor alle barn og unge på død og liv skal bli dratt INN i klasserommet? spurte jeg tilbake. 

De så vantro på meg. Nei, noe slikt var ingen inne på. 

Blant mange og kritiske spørsmål til norsk skole, er forunderlig nok klasserommet alltid svaret. Samme hvor ille situasjonen er, så skal læreren stå i klasserommet, og stå han av der. Læreren skal læreren være sjef i klasserommet, lyder det tverrpolitiske mantraet nå. Punktum!

Akkurat som om det hjelper. Det gjør det dessverre, eller heldigvis ikke. Det er forstemmende og fordummende å oppleve hvordan Arbeiderpartiet i skarp konkurranse med Høyre og FrP går i front for å dra skolen tilbake til inhumane og destruktive ordninger vi for mange tiår forlot.

Et klasserom er designet for bråk og uro

At klasserommet medfører bråk og uro er ikke noe nytt. Det er så å si laget for bråk. Jeg vet det. Jeg debuterte som lærer i 1971 og har fulgt utviklingen siden.

Hjerneforskeren John Medina hevder at våre klasserom er designet for å gjøre det motsatte av hva hjernen vår er god til å gjøre. Kaja Nordengen skriver i sin bok Hjernen er stjernen at ingen klarer å gjøre to ting samtidig.

-Alt handler om oppmerksomhet og prioritering, Effektiviser hverdagen din ved å gjøre en ting om gangen, sier Nordengen.

I et klasserom er det umulig å lære noe på grunn av all multitaskingen som finner sted. Fokus flyttes hele tiden. Det skjer alltid noe uventet. Når læreren snakker eller stadig avbryter, når en kjekk gutt eller jente et annet sted i rommet tiltrekker seg oppmerksomhet, når noen sender lapper, når noen må på do, når rektor plutselig kommer med en beskjed.

Dette er læringsfiendtlig. Klasserommene stresser hjernen, senker vår effektivitet og forstyrrer vår mulighet til å tenke både korte og lange tanker. Mennesker er ikke biologisk konstruert for stillesitting. Barn og ungdom aller minst. Skolens rop om disiplin krever at barn og unge skal sitte stille i et klasserom og rekke opp hånden. I timevis. I årevis. Det strider mot selve naturen. Dessuten er det trangt og dårlig med farger, luft og lys.

På observasjon i norske skoler opplevde jeg stadig triste, slitne og oppgitte barn på hvileløs jakt etter et sted å finne ro til å fordype seg. Men det inngår ikke i skolekonseptet.

Din plass er i klasserommet helt til du har blitt «adferdselev» og en lærer korporlig tar tak i deg for å dra deg ut. Tanken er at når lærere tar ut bråkmakeren, vil resten falle til ro og lære. «Fraværet skal ned og disiplinen og læringen opp», som Høyredama Tina Bru sier det. Utsagnet er en virkelighetsfjern utopi. Problemet er strukturelt, og må løses strukturelt.

Klasserommets krampetrekninger

Jeg ser dagens situasjon som et uttrykk for klasserommets siste krampetrekninger. Hjelpeløse politikere drar oss i full fart tilbake til den «Sorte skole»; med trussel om lugging og lusing, pekestokk og skammekrok, uthenging foran hele klassen, og trussel om å bli sendt til spesialskoler. Under Solbergregjeringen kom straffemetoder som parade, gjensitting, straffelekser og ugrunnede meldinger til barnevernet tilbake på kartet. Slik fortsetter skolen med å tappe nye generasjoner for livsgnist og lærelyst.

Kan vi tenke grunnleggende nytt? 

Ja. La meg nevne noen åpenbare muligheter.

Vi kan begynne ute på gangen. Hva skjer med de som har blitt dratt ut av klasserommet? De er jo fremdeles i verden. Hadde det vært en ide at Stortinget vedtok en lov som påla skolen å sette seg ned med disse for å samtale med dem? Lytte og spørre. Hvordan er deres indre liv? Hva tenker de selv?

Hva med de utrygge som blir igjen i klasserommet, men plages daglig? Hva med alle de tusener som ikke orker å gå dit? Hva med de som savner ro til å fordype seg? Hva med dem som heller vil gjøre noe helt annet enn å være på skolen?

Fra min rektortid på ungdomstrinnet husker jeg mange slike ungdommer.

En av dem var Peter, som hadde startet på det siste året.

Han fant skolen meningsløs. Men kom likevel.

– Jeg møter opp. Jeg sitter på en stol og gjør ingen ting, sa han.

– Er det noe annet du heller vil gjøre? spurte rådgiveren.

– Ja, svarte Peter. Jeg vil jobbe hos en bonde jeg kjenner.

– Det må vi kunne ordne, sa rådgiveren.

For første gang siden skolestart så vi lys i øynene til gutten.

I løpet av ei uke var en avtale i boks. Peter skulle jobbe hos bonden med ansvar for 50 melkekyr. Fire fulle dager i uka på gården. Den femte kom han på skolen for faglig påfyll. Peter valgte selv hvilke fag som var mest nødvendige.

Skoleåret gikk, og gutten blomstret opp. Han hadde full tillit fra bonden, et stort selvstendig ansvar for fjøsstell og melking, godt humør og stor arbeidskapasitet. Selv skoleresultatene ble bedre.

Moderne datateknologi gjør det enkelt å lage opplegg for tilpasset opplæring. Den tar utgangspunkt i at hvert enkelt barn er et eget univers, med interesser, erfaringer, følelser, kunnskaper, ferdigheter og personligheter som er unike.

Det finnes et utall alternativer til klasserommet som læringsarenaer. Et av dem er biblioteket. På biblioteket er det hjelp å hente til nesten hva det skulle være. 

– Så hyggelig å se deg her igjen, sier de på biblioteket.

– Hva trenger du?

– Hva har du lyst til å finne ut av?

–Hva kan vi hjelpe deg med? 

Slik kan også personalet på en skole spørre. Gode lærere gjør det allerede.

Til slutt. Skolen skal ifølge sitt formål fremme fellesverdier som «respekt for menneskeverdet og naturen, åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet. Dei (elevene) skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong».

Dette gir seg ikke selv. Allerede i boka Hvis Skolen ikke fantes (1971) viser Nils Christie hvordan det å fylle hele skolen med fag fortrenger tid og fokus på fellesverdier. I tiden etter har skjevheten vokst og blitt verre. Fremdeles leter vi forgjeves etter timer og dager avsatt til fellesverdiene, selv om formålet slår fast at de skal være overordnet.

«Det er ikke noe i veien med konsentrasjonen til barn og unge. De må bare finne noe de synes er interessant å konsentrere seg om», sier filosofen Einar Øverenget.

Omtrent som de fleste av oss andre altså.