Om å få det du trenger – ikke det du ønsker

Han har et genuint ønske om å gi de unge et utdanningsløp som gjør dem til mennesker med integritet og fotfeste. Ikke til objekter og nyttige konsumenter i forbrukersamfunnet.

– Visste du at det greske ordet for skole betyr fritid?

Gert Biesta smiler fra konferansescenen på Gardermoen i november. I salen sitter skoleledere fra hele landet, og skjønner intuitivt at de er med på et litt annerledes utdanningsforedrag.

– Det er jo helt fantastisk. I det gamle Hellas så man på skolen som en tid av livet der nye generasjoner skulle teste ut hva verden er. Og ikke minst hvor «jeg selv» er i forhold til dette. Rett og slett en tid for øving, prøving og feiling. Mye likt Samuel Becketts kjente sitat fra prosaverket Worstward Ho!: «Ever tried. Ever failed. No matter. Try again. Fail again. Fail better.»

Et tankegods som korresponderer veldig godt med nederlenderens syn på utdanning. Han er slett ikke glad for en utvikling mot overdreven bruk av målbare læringsutbytter. For Biesta er ekte utdanning en risikabel, uforutsigbar og humanistisk reise, som prioriterer studentens utvikling som et unikt og uavhengig subjekt. I boka «The Beautyful Risk of Education» skriver han om denne vakre dannelsesreisen.

Ønsker transformasjon

– Dagens utdanningssystem har en usvikelig tro på kvalifisering og oppfylling av forhåndsdefinerte krav. I en helt grenseløs og KI-infisert verden, må vi mer enn noen gang stille spørsmål ved hvor vi står. Jeg liker det engelske uttrykket, «If you stand for nothing, you’ll fall for anything». Fotfeste og en godt utviklet virkelighetsforståelse er sterke kort på hånda. Men det kommer ikke av seg selv, og jeg er veldig opptatt av hvordan vi hjelper barn og unge i skolen til å finne den rette balansen, forteller mannen med professortitler fra både Irland og Skottland. Og i tillegg er medlem av en ekspertgruppe som gir råd om utdanning, både til den nederlandske regjering og til parlamentet.

Etter ferdige studier sendes studentene våres ut i samfunnet som arbeidstagere og nyttige konsumenter. Klare for å prege livet med en liste av ønsker som man vil ha innfridd. Noe som i sin tur er med på å opprettholde farten og veksten i forbrukersamfunnet.

– Formålet med utdanning er ikke læring som en isolert, individuell prosess, men å muliggjøre en transformasjon, sier Biesta, som gjerne skulle sett at erfaring hadde større verdi som valuta i utdanningsløpet.

Verden blir mindre

Han har mang en gang påpekt at skoledebatter altfor ofte handler om det vi kan måle, i stedet for å måle det vi verdsetter.

– Da er det fint å kunne minne om at utdanning har tre domener for å gjøre studenter til selvstendige, unike mennesker. Det er kvalifikasjon, sosialisering og subjektivering. En skole som optimaliserer for det som er lett å telle – elevtall, kapasitetsutnyttelse og kvadratmeter – risikerer å undergrave nettopp denne målsetningen.

I ei tid av historien der informasjons- og kommunikasjonsteknologi visker ut det aller meste av avstander og barrierer, er det noen høyst relevante spørsmål som melder seg for den nederlandske utdanningsforskeren.

– Hvem eier nettverkene som vi bruker? Hvem har tilgang, og hvem står på utsida? Mange tror at teknologi er gratis, men selvfølgelig er det ikke det. Pengene kommer fra et sted. Hvor befinner vi oss i den digitale tidsalderen? Jeg tenker ikke mest på det som et geografisk spørsmål, men som et moralsk. Og da trenger menneskeheten sårt noen nye antenner for å ta inn sannheten.

Greske tragedier

Vi vet allerede at det er stor risiko knyttet til hva som skjer med informasjonen som man helst skal stole på. Informasjon blir manipulert. Feilinformasjon er ofte vanskelig å avdekke. Politiske spørsmål om eierskap og kontroll er viktigere enn noen gang. Hvordan vet vi at noe er sannhet? Sannheten er at det kan vi snart ikke svare på.

– Det beste man kan håpe er å stå støtt og balansert i voksensamfunnet. For seg selv, og på en klok måte. Da koker det gjerne ned til ønskene du har for livet ditt. Er det dine egne ønsker, eller har andre plantet dem i deg? Slik at du egentlig ikke lever ditt eget liv? Å komme i et usunt forhold med ønskene sine er en stor utfordring. Som sjelden er bra for noen.

På ny legger Biesta turen om Hellas.

– Vi ser det tydelig i de greske tragediene som utspilte seg i antikkens Athen. Dramatiske teaterstykker hvor hovedpersonen er drevet fram av ønsker om kjærlighet, penger og makt. Helt til et punkt hvor det bryter sammen, og personen forstår at dette ikke er ønsker som vil hjelpe meg til å leve livet mitt på en god måte. Men tross dette ser det i vår tid ut til å være en ny hast rundt de samme ønskene.

Skaper nye ønsker

– Den amerikanske forfatteren Paul Roberts har skrevet en vakker bok som heter «The Impulse Society». Med den briljante undertittel, «Hva er galt med å få det vi vil ha?».

Boken viser alt som går galt hvis vi organiserer våre individuelle og kollektive liv bare for å få det vi vil ha. Nok til at vi stiller spørsmål ved om det vi ønsker er det vi burde ønske oss.

– Roberts skriver mye om økonomiske system, og vi vet at økonomier bare kan vokse ved å selge oss mer. Mye av det som er til salgs er faktisk ikke det vi trenger. Reklamen er heller ikke for å gi oss det vi trenger, men for å stadig spørre om vi har tenkt på dette, dette eller dette. Som i sum gir grobunn for nye ønsker, forklarer Biesta.

Favoritteksempelet er Apple. Apple selger ikke mobiltelefoner. De selger ønsket om en ny mobiltelefon. Kjøper du ikke denne går du glipp av dette. Det er deres forretningsmodell, og det er genialt fordi de stadig klarer å si at den nyeste Apple-telefonen er mye bedre enn den du har. Ergo er det den du bør ønske deg.

Sprer seg i samfunnet

Det er gjerne ille nok for både lommebok og manglende viljestyrke. Men når dette også er gangbar mynt for populistiske politikere, er det fare på ferde.

– Om du stemmer på meg, vil jeg gi deg alt du ønsker. Vi har alle sett det. Om ikke i Norge, så iallfall i andre land vi hører mye om. Trump skulle jo avslutte krigen i Ukraina i løpet av 24 timer, etter at han ble innsatt som president.

Men hva er det nye og farlige med dette?

– Problemene er isolert sett ikke at vi har ønskene våre. Heller ikke at de er veldig egoistiske. Men det som er nytt er at disse egoistiske refleksjonene ofte blir refleksjoner i hele samfunnet, sukker Biesta.

Roberts refererer også til myndighetene, media og selvfølgelig utdanning. Også disse institusjonene har forandret seg. De har blitt en del av samme type tenkning når det kommer til ønsker. Krava til utdanningsinstitusjonene er høye, og man vil selvsagt ha et system som er nummer én i verden. Men innen høyere utdanning er det også en klar oppfatning av at studentene er skolenes kunder. Vi må gi studentene det de ønsker seg. Bare slik kan vi beholde dem. Altså kundene våre.

Et sant menneske

– Det er en veldig lite pedagogisk måte å møte de utdanningssøkende. Med bare å gi elevene mine det de vil ha. Jeg må i stedet undersøke, forstå og finne behovene deres. Og heller gi dem det de trenger, slår nederlenderen fast.

Til syvende og sist handler mye av dette om sjela vår. Biesta viser til et intervju med Volodymyr Zelenskyj. Tidlig i forsvarskrigen mot Russland fikk presidenten tilbud om å flykte fra Ukraina. Til det svarte han:

– Om jeg forlot Ukraina, ville jeg forbli i live. Men jeg ville ikke lenger være et menneske.

Tydeligere kan man knapt illustrere forskjellen på et menneske og et objekt.