Skjermskeptisk teknologioptimist

Skoleåret er i gang. Et like sikkert høsttegn som gulnende blader og forventningsfulle smårollinger med identiske sekker, er de engasjerte diskusjonene blant foreldrene deres om hva som er riktig skjermbruk og om mobiltelefoner har en plass i barnas liv. Eller det vil si, er det egentlig rom for diskusjon? 

Min påstand er at i debatten om skjerm, smarttelefoner og sosiale medier blandes en hel del snørr og barter, epler og pærer, læring og reels. Mitt første instinkt når diskusjonen har kommet opp i de mange fora hvor engasjerte, velmenende og ressurssterke foreldre har tatt ordet om tematikken, har vært å ligge lavt. Her bør ikke den teknologipolitiske rådgiveren i rommet mene så mye. Men jeg har bitt meg merke i at motstemmene uteblir når opprop til skolen sendes rundt for underskrift. Og jeg vet jo at motstemmene finnes. 

Jeg er selv en restriktiv forelder på skjermbruken. Og min skepsis handler i hovedsak om lite oppbyggende tidsfordriv.  Åpning av bokser med monsterkaniner, eller dukker med overdimensjonerte hoder som skal kles på til jagende musikk og grafikk, kan stå som eksempler. Det er ikke en gladere, livligere eller mer opplyst unge som dukker fram bak skjermen når tiden er ute, kan man si. 

Men skjermbruk handler om mye annet enn passivt konsum. Tilpasset læring i klasserom med store sprik i modenhet og ferdigheter. Engasjerende spill som gir numerisk mengdetrening til en matte-trett pjokk. Skaperglede når man ser at ord kan produsere bilder og videoer. For å nevne noe. Og det er her jeg er redd vi mister noe, om vi i frykten for teknologien, struper for hardt til barnas tilgang til den digitale verden.

Kan digital teknologi være farlig for barna våre? Selvfølgelig. 

Det kan en kniv også. Men vi lar dem lære seg å smøre på brødskiva si sjøl likevel. 

De må få mulighet til å lære seg grunnreglene, med barneskjeia. «Du skal ikke ta imot godteri fra fremmede». “Du må se deg for, før du går over veien”. “Du må ikke ta på den varme ovnen”. Bør vi ikke heller lære dem de digitale ekvivalentene enn å frata dem tilgang? 

Ferdighetene til å forstå farene og baksidene må læres. Hjemme. På skolen. I det sosiale rom. Når barnas skjermtid blir gjenstand for debatt i Stortinget, og regjeringen signaliserer en nedtoning av digitale ferdigheter i skolen, kan det gi grunn til bekymring.  Skal vi slippe dem løs i en digital verden uten grunnleggende digitale ferdigheter? Den analoge ekvivalenten hadde kanskje vært å slippe dem løs på sparkesykkel i Storokrysset uten forkunnskapen om at rødt betyr stopp og grønt betyr kjør?

Jeg liker begrepet digital dømmekraft. Det er mye desinformasjon, hatprat og fake content i sosiale kanaler. Det vil hverken en norsk eller europeisk lovgivning få fullstendig has på. Motstandskraft mot dette og evnene til å møte den slags med kritisk blikk bygger man opp ved å gå trinnene, gradvis. Erfaring om hvor man finner pålitelig informasjon. Diskutere påstander i klasserommene. Forstå hva som kan generes. Gjenkjenne bilder og videoer som kan være fake. Har man selv lært å genere et bilde eller en video, vil man være bedre rustet til å sette spørsmålstegn ved det som blir servert. 

Og denne skolehøsten aktualiseres tematikken ytterligere. Regjeringen har lagt fram et forslag om aldersgrense for bruk av sosiale medier. Formålet med loven er det nok veldig få som vil motsette seg; Å beskytte barn og unge mot skadevirkninger ved bruk av sosiale medier, inkludert overgrep, kommersiell utnytting og misbruk av personopplysninger. 

Hvordan målet skal oppnås, er det nok større uenighet om. Loven vil sette en absolutt aldersgrense på 15 år for sosiale medier. 

I filmindustrien har man veiledende aldersgrenser basert på innhold. Mange sosiale medier og plattformer har også aldersgrenser i dag. Med en absolutt aldersgrense på sosiale medier forsvinner nyansene, uavhengig av innhold og formål. Det er vanskelig å forstå hvordan aldersgrensen skal håndheves. Og det er enda vanskeligere å forstå hvordan barns rettigheter til ytring og informasjonsinnhenting skal ivaretas. Det er grunn til å så tvil om at en absolutt aldersgrense bidrar til barnets gradvise utvikling av selvstendighet, evner og anlegg samt privatliv.

Skjermes barna helt til de er 15 år, åpnes slusene når de fremdeles er sårbare unge, men uten den gradvise utviklingen og den veiledende hånd fra ansvarlige voksne. Hvis de ikke allerede har funnet omveien. Det er nemlig heller ikke gitt at en slik aldersgrense vil ha den effekten man ønsker. Barn og unge er ikke dumme, og veien til alternative plattformer er kort. Det finnes mørkere steder på internett enn de kjente sosiale mediene.

Jeg er for at teknologi skal ha en fornuftig grad av regulering. Skjerme barn (og voksne) for skadelig innhold, avhengighetsskapende algoritmer og ha et formålstjenlig personvern. Her har EU satt direktivmaskinen i høygir. Verdensveven er global. Og Norge bør i størst mulig grad følge den globale utviklingen, og unngå nasjonale særegne regler.

Uansett håper jeg vi ser utviklingen av flere alderstilpassede løsninger. Sosiale medier hvor barn kan få kommunisere og dele med likesinnede og likealdrende. Kunne hente informasjon og engasjere seg, i det som engasjerer dem – fra politikk til ponnier. 

Til sist – jeg håper diskusjonen etter hvert dreier mot å diskutere innhold heller enn skjerm og sosiale medier som én hel uhåndterlig masse. 

Personlig mener jeg at man kan være teknologioptimist og samtidig ønske å skjerme barna fra innhold og verktøy som ikke er tiltenkt dem eller tilpasset dem. Man kan ønske at de skal få digital kompetanse, digitalt sosialt fellesskap, digital dømmekraft og teknologisk nysgjerrighet og kunnskap.

I en digital tidsalder trenger vi at flere velger teknologifagene. Personlig har jeg tro på tidlig eksponering og eksperimentering for å skape nysgjerrighet og mestring. Sammen med engasjerte voksne, foreldre og lærere som viser vei. 

Skjermer vi barna fra skjermen, får de heller ikke evner til å håndtere skjermen.