Stjernene lyser om natten
De kom ikke med absolutter og aldersgrensesetting. I stedet handlet det om nyanser, og en bønn om mer forskning. Skjermbruksutvalgets utredning ble slett ikke det bestillingsverket som regjeringen hadde håpet på.

Marmorhallen i førsteetasjen hos Klima- og miljøverndepartementet var åsted for overleveringa av NOU-en: «Det digitale (i) livet. Balansert oppvekst i skjermens tid». Pressekonferansen samlet fullt hus, og de store tv-stasjonene stod i kø for å få intervjuer både med utvalgsleder Robert Steen, og ikke minst kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun.
To dager senere kom Robert Steen til Gardermoen, for å snakke om hvordan teknologien påvirker og forandrer oss. Til forventningsfulle skoleledere og konferansedeltagere på «Skolen i digital utvikling».
Presset på
Det ble tre kvarter som ingen i salen kommer til å glemme med det første. Pappaen til Mats/Ibelin fortalte historien om sønnens liv og ettermæle, og hektet det etter hvert sammen med arbeidet i ekspertutvalget. Tilhørerne satt som tente lys, men måtte nå og da hente frem litt tørkepapir. Tårekanalene fikk kjørt seg. Likt det som blir rapportert tilbake fra millioner av kinogjengere og Netflix-entusiaster verden over, som har sett filmen som bokstavelig talt bygger på «The Remarkable Life of Ibelin». Et liv som i all hovedsak ble levd i et parallell-samfunn til det som de aller, aller fleste av oss andre opplever.

Skjebnen til Mats ble forseglet allerede et par år før han startet på skolen. En medfødt muskelsykdom gjorde ham etter hvert mer eller mindre lenket til en rullestol, det meste av sitt 25 år korte liv. Han døde i 2014. Og det var først da familien – og senere omverdenen – ble klar over at det tilsynelatende miserable livet hans, også inneholdt en stor avdeling i World of Warcraft-universet. I en spillverden der han kunne få utfolde seg, og gjøre alt det han ikke var i stand til i det virkelige livet.
Resten er etter hvert historie. Filmen har allerede vunnet mange priser. Både her hjemme, og ute i den store verden. Og er nå nominert som en av kandidatene som kan gå til topps under den prestisjefylte Oscar-utdelingen, i mars 2025. I dokumentar-klassen.
God på det meste
Pappa Steen mener bestemt at han tilhørte den generasjonen foreldre som har vært den beste noensinne.
– Vi var på alle foreldremøtene, på alle håndballtreningene, vi kjente alle de fysiske vennene til ungene våre og foreldrene deres. Vi byttet julenisse til ungene var 25 år gamle. Vi gikk i fakkeltog i skauen på nyttårsaften til de var 30 og hadde flyttet hjemmefra, sier han, og får gjenkjennende smil i retur fra salen.
– Men vi brukte bare fem minutter på å forstå den digitale delen av livene deres, og ti år på å fordømme den. Det mener jeg var en feil, og en blindsone som min generasjon vassa inn i med begge beina.
Satte dype spor
– Mats var aldri isolert. Det var jo ikke noe innholdsløst, fattigslig og dårlig liv han levde. Men snarere et liv der han opplevde fellesskap, integrering, respekt og kjærlighet. I en verden der verdiene og tankene hans, det vi gjerne kaller personligheten, fascinerte andre mennesker. Så sterkt at gaming-venner fra hele Europa dukket opp i begravelsen hans. Og der det samme dagen som Netflix slapp filmen i 190 land, møtte hundrevis av spillere ved den virtuelle gravsteinen til Ibelin, i Elwynn Forest. I dag fikk jeg melding om at dette er nå det eneste stedet i World of Warcraft-verdenen der det ikke er lov til å krige og sloss. Her skal det for all ettertid herske fred, ro og gode samtaler.
– Det er ti år siden Mats døde. I går opprettet kulturministeren Ibelin-prisen. Den skal deles ut til personer som er et forbilde i gaming-miljøet. 85 prosent av alle under 18 i landet vårt gamer hver dag. Gutter og jenter. Det er den største fritidsaktiviteten i landet vårt. Men veldig få voksne til stede. Derfor trenger vi forbilder og rollemodeller som også kan være med på å sette grenser for det som skjer i denne delen av livene til barn og unge.
Svært bredt mandat
– Broen fra Mats sitt liv og historien om Ibelin, til Skjermbruksutvalget og skolen i digital utvikling, er selvfølgelig utdanningens og utviklingens fundament. Nemlig å forberede våre barn og unge på de livene de skal leve i sin voksentilværelse. Ikke i vår. Jeg vil berømme regjeringen for å ha gitt oss tidenes bredeste mandat. Skjermbruksutvalget skulle se på digitalteknologiens påvirkning for alle barn og unge mellom 0 og 19 år. I barnehage og skole. På fritida. Den psykiske og fysiske helsen. Kognitiv utvikling og sosiale relasjoner. Kort oppsummert, alt som skjer i livet for denne aldersgruppen.
– Vi tror det er klokt å spenne lerretet så bredt. Men vi tror ikke det er mulig å se på skjermenes betydning, eller digital teknologis betydning som en isolert del av menneskets liv lenger. For det er så integrert i alt vi gjør, og må derfor sees inn i en større kontekst.
Regjeringen har bedt om et kunnskapsgrunnlag som skal ligge til grunn for fremtidig politikk- og samfunnsutvikling. I halvtanna år har Robert Steen ledet en mangslungen ekspertgruppe på ni personer.
– Det har vært et givende og spennende arbeid for alle. Vi har kartlagt internasjonal forsking, og vi har sammenstilt tilgjengelig data hjemme og ute. Vi har møtt og lyttet til organisasjoner, plattformselskapene, lærere og foreldre. Vi har snakket med barn og unge fra hele landet, og vi har til slutt levert en utredning som hele utvalget står bak.
Både rett og galt
Ifølge regjeringen skal Norge bli det mest digitaliserte landet i verden innen 2030.
– Skal slike ambisiøse mål være realistiske må befolkningen kunne stole på at den ønskede utviklingen er trygg. Ikke minst for våre barn og unge.
Det er mange bekymringer knyttet til skjermbruk. Derfor var det også viktig for utvalget å få understreke det jeg håper dere også opplever hver eneste dag, nemlig at de fleste norske barn har det bra. De aller fleste trives i skolen, de trives hjemme og de trives med vennene sine. De ser positivt på framtida. Dagens teknologi har ikke snudd opp ned på optimismen til barna våre.
– Like fullt er det noen trender som peker i gal retning. Flere rapporterer om dårligere psykisk helse, særlig blant unge jenter. I skolen er det bekymringsfullt at ferdigheter innen lesing, regning, naturfag og demokratiforståelse går nedover. Det er også viktig å understreke at en skjerm ikke bare er en skjerm, og bør av den grunn gjerne ikke omtales som en skjerm. Hvordan teknologien brukes, hva den brukes til, når den brukes og hvem den brukes sammen med, er ofte vel så viktig som tidsbruk og egenskapene til skjermen i seg selv.
Tre hovedfunn
Utvalget mener at vi som samfunn trenger å se disse nyansene. Skal vi få et fullstendig bilde av hvordan skjermen fungerer i barn og unges liv, må vi ta på alvor de mange positive sidene ved skjermbruken også.
– Barn og unge lever ikke et digitalt liv, og det skal de ikke gjøre. Men de trenger heller ikke å leve skjermfrie liv. Det viktigste i livet er å finne en balanse, og i denne sammenhengen handler det også om å balansere barns rettigheter. Retten til deltagelse, retten til ytrings- og informasjonsfrihet og retten til beskyttelse mot skadelig innhold.
Kunnskapsgrunnlaget gir tydelige anvisninger på noen områder, mindre tydelige på andre. Utvalgets vurdering er at hovedutfordringene knyttet til barn og unges skjermbruk i dag, kan deles i tre hovedområder.
- Skjermbruk kan fordrive søvn med alle de konsekvenser det har.
- Egenskaper med sosiale medier kan medvirke til dårligere psykisk helse.
- Skjermbruk kan utfordre barn og unges konsentrasjon for læring.
Strekk i laget
Siden foredraget ble holdt på en skolelederkonferanse, dvelte Steen ekstra ved det tredje og siste punktet. Barn og unges kognitive ferdigheter er ikke fullt utviklet, og derfor klarer de i mindre grad å håndtere forstyrrelser, samt de avhengighetstriggende egenskapene som digital teknologi ofte har med seg. På skolen er det mye informasjon i form av bilder, videoer, lyd og tekst som lett kan distrahere elevene, spesielt de yngste.
– Det er store forskjeller mellom kommunene. Hvordan digital teknologi brukes, og hvor mye det brukes. På samme vis er det også store spenn for hvor mye profesjonsfaglig digital kompetanse lærerne i barnehagene og skolene har. Digitaliseringene i skolen har helt klart utfordret samarbeidet mellom hjem og skole. Mange foreldre opplever at de har lite kontroll over enheter som elevene har med seg hjem, og det er vanskelig å følge opp barnas skolearbeid.
– Mange voksne spør seg om hvilken læring skjermene gir. Til det siste vil utvalget fremheve at et gitt læringsverktøy i seg selv sjelden kan vise seg å gi økt læringsutbytte. Uavhengig av om det er analogt eller digitalt – bok eller skjerm. Det vi imidlertid kan si ganske klart, er at digital teknologi gir lærerne nye muligheter i undervisningen. Det gir også mulighet for tilpasset opplæring, samtidig som elevene opplever redusert stigmatisering.
Ikke for de yngste
Utvalget har stor tillit til de ansatte i skoler og barnehager. Prinsippet om lærerens metodefrihet skal og bør stå sterkt. Det er læreren som kjenner sine elever best, som er best kvalifisert til å velge hvordan undervisningen bør legges opp, og hvilke læringsverktøy som passer til den enkelte elev. Derfor er det viktig å støtte lærerne og gjøre dem i stand til å ta gode, kunnskapsbaserte valg.
Så zoomer Steen litt ut fra selve skolen, og presenterer en del råd og anbefalinger etter halvannet år med arbeid i utvalget.
– Vi legger ikke fram konkrete tidsanbefalinger for skjermbruk per dag, slik svenskene har gjort. Det kan jo ikke bli slik at en halvtime med vold på en skjerm, er fire ganger bedre enn to timer med sjakk.
Utvalget er klare på at de ikke har funnet noen positive sider ved å bruke skjerm for barn under to år, og at det derfor bør være sterkt begrenset. Når barn mellom to og fem år bruker skjermer, bør voksne være til stede sammen med dem. Det er viktig at design og teknologi er tilpasset alder.
Alle må med
– Bruk av foreldrekontroll på digitale enheter er heldigvis noe vi har sett en svært positiv utvikling på det siste halvannet året. Fra bare ti prosent under oppstarten av arbeidet vårt, til rundt femti ved avslutningen. Vi beveger oss med andre ord ikke i et stillestående landskap.
I seksårs-alderen får veldig mange sitt eget nettbrett. Når de er ni til tolv en egen mobilenhet. Mange begynner også bruke sosiale medier. For ungdom er sosiale medier en viktig arena for å opprettholde vennskap, samtidig som det er en kilde til inspirasjon, informasjon og underholdning.
Utvalgets medlemmer mener at vi alle må være med på å ta et ansvar for å bidra til at barn og unge får en balansert, trygg og sunn skjermbruk.
– Vi kan ikke «outsource» den biten til politikerne. Eller læreren. Eller til foreldrene aleine. Her må hele laget rundt barna aktiveres, fordi det er så sentralt og integrert.
Som i filmverdene
Anbefalingen fra utvalget er at myndighetene må bidra til at de digitale plattformene og produktene som brukes er trygge og alderstilpassa barn og unge. Både i skolen og hjemme. Myndighetene må også gjøre plattformselskapene ansvarlig for det de leverer av innhold og design.
Utvalget mener ikke at det bør settes en myndighetsbestemt aldersgrense for alle sosiale medier på en gang. De vil oppfordre regjeringen til å ha en mer balansert og nyansert tilnærming til dette. Aldersgrenser bør vurderes ut fra innhold og funksjonalitet, og ut fra hensynet til barn og unge, slik det allerede blir løst i filmindustrien.
– Vi har barne-, ungdoms- og voksenfilmer. Grenser satt av filmindustrien selv, basert på de rammene som norske myndigheter gir. Slik bør det også være i forhold til sosiale medier. I EU har Digital Service Act virket i to år. Det må også myndighetene i Norge få på plass så fort som mulig. For i denne lovgivningen ligger allerede løsningene på en del av bekymringene våre.
Må melde seg på
– Alle vokse, særlig foreldre, må engasjere seg mer i det digitale livet for våre barn og unge. Noe de unge også ber om. De sier at de ønsker å ha noen å henvende seg til når de opplever kjipe ting på nettet. Foreldre må etterspørre og ta imot kunnskap, slik at de kan regulere barnas skjermbruk. Veilede og være gode rollemodeller gjennom egen praksis. Løsningene på bekymringene de ser knyttet til barn og unges skjermbruk, er ikke å melde barna av, men å melde de voksne på, slår Steen fast.
Myndighetene og skoleeierens ansvar må være å legge til rette for lærerne, slik at de har en reell mulighet til å velge mellom digitale og analoge læremidler, og at lærerne har god nok profesjonsfaglig digital kompetanse. Hele laget rundt barnet, og barn og unge selv trenger et kontinuerlig digitalt løft.
Og helt til slutt:
– Den digitale utviklingen er dessverre ikke over med avleggelsen av denne utvalgsrapporten. Dette kommer til å fortsette, og sannsynligvis også akselerere i kraft og fart. Digital teknologi har kommet for å bli. Den har både positive og negative sider. Som samfunn har vi et ansvar i å forberede våre barn og unge på en voksentilværelse der den digitale teknologien vil stå sentralt i livene deres. Vår oppgave er å nyttiggjøre oss de positive sidene ved teknologien, samtidig som vi bekjemper de negative utslagene.