Engelsklærarar tek eit stort ansvar for leseopplæringa

Engelsklærarar tek like stort ansvar for litteraturundervisinga som norsklærarar, viser ny klasseromforsking frå Universitetet i Oslo. I begge fag les elevane lengre tekstar no enn for ti år sidan.

– Engelsklærarar i ungdomskulen arbeider med litterære tekstar i nesten halvparten av timane, fortel litteraturforskar Katherina Dodou i EDUCATE-prosjektet ved Universitetet i Oslo.

– Nett som i norskfaget, seier ho.

Saman med prosjektleiar Lisbeth M. Brevik, har Dodou studert norske ungdomskuleklasserom i ein tiårsperiode.

Dei har sett på skjønnlitteraturundervising i engelskfaget åleine og i engelskfaget samanlikna med norskfaget. 

– Når me snakkar om litteratur, lesing og litteraturformidling, tenkjer me ofte på morsmålopplæring, men i forskinga vår ser me mykje litteraturlesing og arbeid med litteratur i engelskfaget også, seier Dodou.

– Me kan heilt klart seie at engelsklærarane tek eit stort ansvar for leseopplæringa, seier Brevik.

Litteratur for litteraturen si skuld

Forskaren legg til at engelsklærarane også ser ut til å undervise i litteratur for litteraturen si skuld.

– Det er ein diskusjon i forskingsfeltet om skjønnlitteratur blir brukt for å oppnå andre ting: å undervise om tema som abort, diskriminering og rasisme, til dømes, eller det tverrfaglege temaet folkehelse og livsmeistring, seier ho.

– Noko den også gjer.

Men Brevik har eit klart inntrykk av at lærarane dei har studert arbeider med skjønnlitteratur fordi den har ein eigenverdi.

– Me ser at elevane får tid til å sitje stille og fordjupe seg, at dei får erfare lesing som eit frirom. Slik får elevane kjenne på at litteratur også kan bety å setje ned tempoet, å berre vere i noko, utan å nødvendigvis skulle forstå eller lære noko spesifikt, sier Brevik. 

Kreativ undervising

Litteraturundervisinga ho og Dodou har studert er også aktiv og svært ofte kreativ. 

Døme på kreative måtar lærarar behandlar litteratur på, kan vere at dei inviterer elevane inn i rollespel basert på historia. Eller at dei lar elevane få skrive fan fiction; altså skrive vidare på forteljinga eller skrive brev til ein av karakterane.

Andre gonger gjer kanskje elevane teksten om til ein film, ei teikneseriestripe eller ein animasjon. Variasjonen er stor.

– Det blir jobba med digitale verktøy, med penn og papir, med høgt- og stillelesing, seier Dodou.

Variasjonen er stor. Og jo nærare i notida me kjem, desto meir les elevane lange, heile tekstar som romanar framfor tekstutdrag – ein trend som starta i 2020, ifølgje forskinga.