Syv påstander om skjerm i skolen

oreldre bekymrer seg. Lærere diskuterer. Politikere varsler tiltak. Skjerm i skolen har blitt en av de heteste utdanningssakene i Norge. Men hva sier forskningen? Og hva sier læreren som faktisk står i klasserommet?

Vi tok med oss syv av de vanligste påstandene om skjerm i skolen og presenterte dem for lærer Simen Spurkland og professor i spesialpedagogikk Øistein Anmarkrud ved Universitetet i Oslo. 

Begge er engasjerte i debatten, fra hver sin posisjon, og begge advarer mot enkle svar.

1. «Barn lærer bedre av bøker enn skjerm»

Debatten starter ofte her: Er papir rett og slett bedre for læring enn skjerm?

– Hva er det vi mener med læring? spør Anmarkrud.

Han mener svaret avhenger av hva slags oppgave det er snakk om. Forskning tyder på at papir kan ha fordeler når elever skal lese lengre, sammenhengende tekster som krever konsentrasjon over tid. Det kan være lettere å orientere seg i en fysisk bok og få oversikt over strukturen.

Samtidig mener han det blir feil å gjøre formatet til hovedsak.

– På oppgaver som handler om samarbeid, samskriving og produksjon, ville jeg definitivt valgt digitalt.

Spurkland kaller motsetningen en «falsk dikotomi».

– En bok er et verktøy. Den kan brukes godt og dårlig. Det samme gjelder digitale verktøy.

Han trekker fram bokas styrke: Den gir struktur, progresjon og færre distraksjoner. Men det betyr ikke at boka alene sikrer læring.

Begge er enige om at spørsmålet ikke bør være «bok eller skjerm», men heller hva slags læring man er ute etter, og hvilket verktøy som støtter det best.

2. «Barn lærer bedre med digitale læremidler»

Hvis bøker ikke automatisk er bedre – er da det digitale det?

– Barn lærer bedre av gode læremidler enn av dårlige læremidler, sier Anmarkrud.

Han viser til forskning på multimedialæring. Grovt forenklet peker den på at vi kan lære bedre når informasjon presenteres i flere kanaler samtidig, for eksempel tekst kombinert med bilde eller video, enn når vi bare får tekst alene.

Men det kan også gå motsatt vei. Dårlig design kan gjøre læring vanskeligere.

– Dårlige digitale læremidler kan overbelaste arbeidsminnet og gjøre det vanskeligere å lære, sier han.

For mange elementer, for mye bevegelse eller utydelig struktur kan overbelaste arbeidsminnet. Da bruker elevene energi på å navigere – ikke på å forstå.

Spurkland er enda mer direkte:

– Det er sprøyt at de lærer bedre bare fordi det er digitalt.

Han mener mange digitale læremidler forsøker å dekke «alt», men ender med å bli overfladiske.

– Det finnes få digitale læremidler som kan stå alene gjennom et helt læringsforløp.

For ham ligger styrken et annet sted: i at elevene kan bli produsenter.

– Det viktigste digitale verktøy kan gjøre, er å gi elevene flere måter å dokumentere og uttrykke sin egen læring på. At de går fra å være konsument til produsent. Det er den store endringen.

3. «Foreldre har fått mer ansvar, men mindre kontroll»

Digitaliseringen påvirker ikke bare klasserommet, men også hjemmet.

– Det er krevende å være forelder i en digitalisert skole, sier Spurkland.

Han beskriver en hverdag med mange apper, mange innlogginger og plattformer som ikke alltid snakker godt sammen. Foreldre kan oppleve å miste oversikten, samtidig som de forventes å følge opp lekser og kommunikasjon.

Anmarkrud peker på at dette kan legge enda et lag til ulikheten mellom familier.

– Foreldre har ulike forutsetninger fra før. Utdanningsbakgrunn, språk og sosioøkonomisk status. Nå kommer digital kompetanse i tillegg.

Det betyr ikke at digital skole automatisk skaper større forskjeller. Men dersom systemene er kompliserte, kan det gjøre oppfølging mer krevende for noen familier enn for andre.

Spurkland erkjenner at skolen har et ansvar her.

– Vi må rydde i systemene og gjøre det mer oversiktlig.

Digital skole forutsetter et samarbeid mellom hjem og skole, og det samarbeidet blir mer sårbart hvis teknologien oppleves uoversiktlig.

4. «Skjerm gjør det lettere å tilpasse undervisningen»

Tilpasset opplæring er et av hovedargumentene for digitalisering i skolen. 

– Teknisk sett er svaret ja. Pedagogisk sett er det mer komplisert, sier Anmarkrud.

Digitale systemer kan gi oppgaver på ulike nivåer, gi rask tilbakemelding og justere vanskelighetsgrad underveis. For elever med lese- og skrivevansker kan verktøy som talesyntese og tale-til-tekst være avgjørende.

Men teknologi i seg selv skaper ikke god tilpasning.

Anmarkrud forteller om en studie av elever med dysleksi som hadde tilgang til multimediale ressurser. Forskerne forventet at de ville bruke bilder og video aktivt. I stedet holdt de seg nesten utelukkende til teksten.

– De hadde ikke fått opplæring i hvordan de kunne bruke de andre formatene.
Teknologi alene skaper altså ikke tilpasning.

Spurkland er skeptisk til ideen om at læreren skal bruke mye tid på å analysere automatiske data fra systemene.

– Den tiden vil jeg heller bruke sammen med elevene.

Han beskriver en praksis der han beveger seg i klasserommet, stiller spørsmål og justerer underveis. Og bruker elevenes digitale spor som støtte i vurderingen.

– Det digitale potensialet ligger i at jeg kan være en bedre læringsveileder, ikke at jeg sitter og leser rapporter.

5. «Skjerm passer dårlig for de yngste barna»

Påstanden om skjermfri småskole har fått politisk støtte flere steder. Men forskningen gir ikke grunnlag for et generelt forbud, ifølge Anmarkrud.

– Det finnes gode argumenter for en edruelig bruk, men ikke for et absolutt nei.

Tall viser at digitale læremidler brukes mindre i småskolen enn på høyere trinn, noe som tyder på at det allerede finnes en form for progresjon gjennom utdanningsløpet.

Spurkland mener igjen at bruken er avgjørende.

– Hvis det brukes som tidtrøyte eller barnevakt, er det feil. Men brukt riktig i begynneropplæringen kan det være svært nyttig. 

Han trekker fram begynneropplæring der barn skriver seg til lesing med støtte fra talesyntese.

– Det kan gi mestring før håndskriften sitter.

Igjen handler det mindre om skjerm eller ikke skjerm, men mer om hvordan og hvorfor den brukes.

6. «Skjerm er nødvendig for framtidens skole»

I debatten brukes fremtiden ofte som et argument: Samfunnet er digitalt – derfor må skolen være det også. Elevene skal ut i et arbeidsliv preget av teknologi, kunstig intelligens og raske endringer. Men hvor sterkt er egentlig dette argumentet?

– Det finnes ikke noe forskningsgrunnlag for at dagens elever er grunnleggende mer digitalt kompetente enn oss voksne, sier Anmarkrud.

Han peker på at det å være vant til å bruke apper og sosiale medier ikke er det samme som å ha utviklet faglig og kritisk digital kompetanse. Lav terskel for å ta i bruk teknologi betyr ikke nødvendigvis dyp forståelse.

Lærer Simen Spurkland beskriver det samme fra klasserommet. Elever kan være svært komfortable på underholdningsplattformer, men likevel streve med mer grunnleggende digitale ferdigheter knyttet til skolearbeid.

– De er ikke «digital natives» i faglig forstand, sier han.

Begge problematiserer også tanken om at mer skjerm automatisk gir bedre forberedelse til fremtiden. Teknologi endrer seg raskt, og verktøy som er aktuelle i dag, kan være utdaterte om få år.

– Det viktigste er ikke at de lærer ett bestemt program, men at de lærer å orientere seg i endring, sier Spurkland.

Anmarkrud understreker at skolen ikke være teknologisk «bakpå», men heller ikke teknologidrevet.

– En digital enhet er en utmerket måte å lære veldig mye på. Men også en utmerket måte å ikke lære noe som helst på.

Dermed blir spørsmålet mindre om skjerm er «nødvendig» i seg selv, og mer om hvordan den brukes til å utvikle selvstendighet, kritisk tenkning og evne til å lære nytt i en verden som stadig endrer seg.

7. «Problemet er ikke skjermen i skolen – men skjermen hjemme»

I debatten om skjerm i skolen glir to ulike diskusjoner over i hverandre: bruk i undervisning, og bruk på fritiden.

– Mye av kritikken handler egentlig om privat bruk, sier Spurkland.

Han peker på at det er en vesentlig forskjell på å bruke en digital enhet til strukturert skolearbeid og til underholdning, scrolling og spilling. Når bekymringen handler om søvn, avhengighet eller konstant distraksjon, er det ofte fritidsbruken man egentlig reagerer på.

Samtidig betyr ikke det at de to verdenene er helt adskilt.

– Vaner elevene utvikler hjemme, tar de med seg inn i klasserommet. Hvis skjerm først og fremst forbindes med underholdning, kan det påvirke konsentrasjon og forventninger også i læringssituasjoner, sier Spurkland. 

Anmarkrud løfter fram et annet perspektiv: ulikhet.

– Det handler om hvem som vet når de skal skru av.

Han peker på at digital selvregulering ikke er jevnt fordelt. Noen elever får tydelig veiledning og rammer hjemme. Andre må i større grad regulere seg selv. Dermed kan skjermbruk også bli et spørsmål om sosial ulikhet.

Spurkland beskriver det som «grensesettingens dilemma»: 

– Elevene må kunne si fra når de står i noe vanskelig digitalt, uten å være redde for at alt blir tatt fra dem.

Hvis reaksjonen alltid er forbud og inndragning, kan terskelen for å be om hjelp bli høyere. Samtidig er fravær av grenser heller ikke en løsning.

Diskusjonen om skjerm i skolen kan derfor ikke isoleres fra det som skjer hjemme. Men den kan heller ikke reduseres til det. Skolebruk er målrettet, styrt og faglig forankret. Fritidsbruk er noe annet.

En debatt som handler om mer enn bare skjerm

Gjennom alle syv påstandene ser vi en rød tråd: Skjermen i seg selv avgjør lite.

Den kan styrke læring. Eller forstyrre den. Den kan fremme inkludering. Eller forsterke forskjeller. Den kan gjøre tilpasning enklere. Eller mer overflatisk.

Forskjellen ligger i kvaliteten på bruken og i kompetansen rundt elevene.

– Den digitale skolen gir noen helt åpenbare fordeler, men det stiller også store krav til læreren og den profesjonelle digitale kompetansen. Enheter alene gir ikke god læring. Vi må framsnakke mulighetene og være tydelige på utfordringene, sier Anmarkrud. 

– Det vi ønsker er den gode hensiktsmessige bruken. Veien dit går ikke gjennom forbud og restriksjoner, men gjennom kompetanse for læreren og trygging for foreldrene om at det som skjer på skolen ikke er tilfeldig, sier Spurkland. 

Det er kanskje der debatten om skjerm i skolen til slutt lander: Ikke på et ja eller nei, men i spørsmålet om kompetanse, kvalitet og bevissthet. 

Skjermen er verken en løsning eller et problem i seg selv. Det avgjørende er hvordan den brukes, og hvorfor.

Hør hele samtalen i podkasten «Det virker!»